Fra hundens synsvinkel

Verden er full av tyggeleker og tissesteder

En hund ser vår verden fra sitt perspektiv – selvfølgelig! Nesten alle naturlige hundeatferder blir sett på som problem-atferder av mennesker: tygging, bjeffing, voldsom lek, jaging, spise mat innen rekkevidde, hopping for å komme opp i ansiktet, knurring, tissing på mjukt underlag, trekking i bånd etc. Og disse atferdene er for hunden selvsagte og flere oppleves som livsnødvendige (for å unngå å bli drept, sulte ihjæl etc). Det er derfor en dårlig løsning å forsøke å straffe de bort! Det er bedre å forsøke å LÆRE hunden at en annen atferd heller lønner seg – dvs man får godbit og ros dersom man velger å tisse utendørs. Når man tisser inne får man ingen respons. Altså det LØNNER seg å klare å holde seg litt ekstra for å få godbit og ros utendørs, enn å bare tømme blæra (som i seg selv sikkert er deilig) innendørs. Man kan ikke straffe en hund fordi den har full blære… Må man så må man.

Til sammenligning vil ikke hunden automatisk forstå at en sko er noe mennesket må ha på beinet, mens en tyggeknute er noe jeg skal bruke å tygge på. For den vil begge deler kunne være gode tyggeleker.

Her ser man eksempler på menneskets og hundens ulike syn på de samme tingene:  

Hunden vil ikke forstå at en bok ikke skal tygges på fordi den er mer verdifull for mennesket enn den tiltenkte tyggeleken. Og dersom den får vanvittig med kjeft og straff vil den fortsatt ikke automatisk kople at det var bokas verdi som utløste straffen, men kanskje det at den tygget (hundeatferd). Kanskje vil hunden etter gjentatte prøving og feiling (bok- tygge – straff, sko –tygge- straff, bordbein – tygge - straff = tygging fører til straff) lære at tygging fører til straff. Men tygging er en sterk hundeatferd som den bare MÅ gjøre, så ergo bør man tygge når eier er borte. Det at hunden så kryper og ser skyldbetynget ut når eier kommer hjem, er fordi den også har lært at når eier kommer hjem er han sint og straffer. Det fins ingen forståelse hos hunden at det er koplet til noe den har gjort instinktivt. Men hunden vil kanskje være redd eieren sin for all framtid. Dette kan selvsagt også gjelde valper som tisser eller bæsjer inne og får skjenn for det.  

Eiere tar for gitt at hunder kan lære å skille rett fra galt, mens det hunden faktisk lærer er å skille trygt fra utrygt.

Dersom man skal lære hunden hvordan VI ønsker den skal oppføre seg, så er det tre regler som gjelder:

1. Gi hunden tilbakemelding på det den gjør riktig til rett tid. Det betyr ha alltid godbiter i lomma, bruk snill stemme og vær alltid til stede i situasjonen.

2. Vær den snille eieren mesteparten av tida! Ikke gjør hunden redd deg eller hendene dine.

3. Forhindre ulykker innendørs. Bruk gjerne stengsler i starten, fjern tepper og forhindre tilgang til sko, bøker og menneskemat til hunden har forståelse for «nei»-kommando og kan slipp-kommando og bitehemming.

Chantie 8 mnd - har funnet noe å tygge på. 

Og husk: det er aldri for seint å korrigere atferd med riktig trening. Men det trengs mye tålmodighet for at både hund og eier skal lykkes.

Pysete bikkje

Redsel og frykt hos hund

Man kan ofte allerede hos valper se om en hund er utadvendt eller litt mer pysete og forsiktig. I utgangspunktet vil alle ha en trygg, logrende og kontaktsøkende hund, men noen må også ende opp med mer forsiktige og "pysete" hunder. Så fort man oppdager at man har fått en valp/hund som ikke er utadvendt, så bør man starte jobbinga for å få på plass mest mulig før sosialiseringsvinduet er over (3-5 mnd alder). Det er aldri for seint å trene en hund på å bli tryggere, men det krever adskillig mer tid og tålmodighet med en voksen hund. 

Chantie 4 måneder gammel. Trygt å ha gjerde i mellom....

Oppdager man at hunden er skeptisk/redd ovenfor mennesker eller noen "typer" mennesker, så må man ta affære umiddelbart. Det går sjelden over av seg selv, så man kan like godt starte så raskt som mulig. Chantie er ikke en hund som springer helt bort til fremmede mennesker umiddelbart. Hun viser med hele seg at hun gjerne vil hilse, men er litt engstelig for å komme helt inntil. Særlig ser jeg at dette er rettet mot menn, men ikke alle. Jeg har enda ikke klart å finne ut hva som skiller de "trygge" mennene fra de "skumle". Og det er også noen damer hun reagerer på. Ofte reagerer hun med å komme galopperende borttil - bråstopper når det er ca 1-2 meter igjen - og starter å bjeffe. Og på dette tidspunkt blir JEG stresset og føler ganske stort ubehag over situasjonen. Dette fordi jeg tror at de vi møter kan bli redd en hund som kommer stormende mot, for så å stoppe og begynne å bjeffe... Ettersom jeg bor på et lite sted, så er det begrenset hvor mange fremmede menn vi møter på våre turer, og det er heller ikke så enkelt å bare be fremmede menn om å komme på besøk fordi jeg trenger å trene bikkja. Og det er heller ikke alle situasjoner jeg er like forberedt på at skal oppstå. Så jeg kan alt om at dette ikke er enkelt!

Andre hunder kan være redd smell (klapping, raketter osv), trapper, søppeldunker eller andre ting som plutselig står et sted det aldri før har stått noe. Hunder kan også være høgderedde eller bare generelt engstelige over alt nytt og fremmed. Men måten å overvinne det på er i utgangspunktet likt for alle "frykter": passiv sosialisering sammen med motbetinging i hundens eget tempo.

Dette betyr i praksis at man skal la hunden nærme seg det som er skummelt i sitt eget tempo, og ved godbiter for hvert eneste skritt i riktig retning. Det aller viktigste med øvinga er at det er hunden selv som bestemmer tempoet for hvordan man nærmer seg. Dersom vi pusher hunden for fort fram (ved tvang) så vil hunden assosiere den sterke fryktreaksjonen vi framprovoserer med personen eller tingen som hunden er redd. Og vi er bare med på å forsterke frykten. Tenk deg at noen du er utrygge på kommer springende mot deg med en øks høgt hevet - også vi ville da bli redde!! Men hvis øksa lå stille på bakken, og personen satt rolig ved siden av - så ville vi nok tørre å gå borttil øksa og personen... Det er så enkelt som det! I teorien :)

Den store fordelen med passiv sosialisering, er at eieren kun trenger å legge til rette for treningssituasjonen. Deretter er det fullt og helt opp til hunden hvor raskt (eller seint) framskrittet tas. Man kan som hundeeier bare konsentrere seg om å belønne hunden for hver meter den nærmer seg. Og ikke gi opp! Husk at slik trening er utmattende for både hund og eier, men resultatet er en hund med mer selvsikkerhet og et bedre selvbilde - som igjen gir en tryggere og roligere hund.

Biting - en helt naturlig atferd hos hund

Hvorfor biter hunden?

Å bite er naturlig og normal hundeatferd. Bitt og trusler er hundens eneste måte å «forsvare» seg på når den ikke kan eller vil flykte. Det er ikke slik at det fins to typer hunder: de snille som aldri biter – og de slemme som kan komme til å bite. Det å bite er helt normal hundeatferd. Det er ved biting, knurring, glefsing den kan løse både små og store problemer. Slik atferd ødelegger ikke forholdet mellom hunder, men i forholdet mellom hund-menneske medfører aggressiv atferd store ødeleggelser og endringer. Dette er en gedigen kulturkollisjon – som vi som mennesker må ta ansvaret for.  Hunder som biter mennesker eller som er redd for folk, oppfører seg som normale dyr (tenkt hvordan elg og rev oppfører seg i møte med deg i skogen – det normale er at de flykter). Standardreaksjonen til et dyr i møte med det ukjente er å ønske å unngå det. Og hunder er som sagt et dyr…

Aggressiv atferd er helt normalt, og livsnødvendig for dyr i det fri for å overleve. Mens tamhunden blir født og adoptert inn i en kultur (menneskekulturen!) intetanende om at denne medfødte atferden er et tillitsbrudd så alvorlig at den ofte straffes med døden. Hunden er forhåndsprogrammert til å håndtere konflikter ved enten flukt eller angrep for å øke den fysiske avstanden til trusselen. Enten det er en annen hund, et menneske eller en truende gjenstand. Hva som hunden oppfatter som truende er det bare den som vet. Personer og situasjoner som for oss er veldig trygge, kan for hunden oppleves livstruende. Vi mennesker må forstå at det er hunden selv som avgjør hva som oppleves som skummelt eller truende for den. Vi er fastlåst i den tro at vår oppførsel som er ment vennligsinnet ovenfor hunden (for eksempel det å strekke seg brått mot den for å klappe) blir forstått av hunden. Det er feil. Vi må forstå at hundens reaksjonsmønster henger sammen med hvordan den oppfatter handlingen (en hånd som truer/skal slå). Om hunden er mest tilbøyelig til flukt eller angrep i truende situasjoner, er avhengig av både dens medfødte anlegg og tidligere læring. Det er også slik at dersom plan A (for eksempel flukt) ikke fungerer eller lar seg gjøre, så slår de umiddelbart over på plan B (angrep). Når «øk avstanden»-alarmen går inni hodet på hunden oppfatter det den som en alvorlig situasjon som må håndteres. Innlært atferd kan være med på å påvirke sannsynligheten for at den velger plan A før plan B.  

Å akseptere aggresjon som normal atferd krever en fundamental endring i vårt syn på familiehunden. Den positive bieffekten av dette vil være at vi fra første dag kan starte bitthemmende trening, for å lære hunden å ikke bite hardt.

Sosialisering

Det å sosialisere hunden betyr å la hunden venne seg til ting i omgivelsene ved bli utsatt for dem. Dette er viktig fordi hunden (dyr!) vil tenke at alt ukjent kan være potensielt farlig. Tidlig i alle dyrs (og menneskers) liv vil det være en sosialiseringsperiode hvor dyret ikke blir så skremt av alt nytt – fordi det er i en innlæringsfase. Denne perioden kalles sosialiseringsvinduet og blir hos hunder regnet fra fødselen og fram til valpen er mellom tre og fem måneder gammel – avhengig av rase og individuelle forskjeller. Det betyr at fram til hunden er 3-5 måneder gammel bør den erfare og utsettes for mest mulig nye impulser, og erfaringene bør helst være bare positive. Etter at sosialiseringsvinduet har lukket seg så krever det mye mer av både hund og eier å venne seg til potensielt skumle ting. Det er derfor viktigere at hunden deltar på valpekurs og omgås mange andre hunder i denne sosialiseringsperioden, enn at den unngår å bli utsatt for smittefarlige omgivelser. Man kan aldri sosialisere en hund for mye! Jo flere ganger en valp kommer i en ny situasjon som den oppfører seg nølende og litt redd, men kommer ut av den med en positiv opplevelse («dette var da ikke skummelt lell» - godbit!) – jo flinkere vil hunden bli til å takle nye situasjoner i framtida. Og du skaper en trygg og selvsikker hund. Og sjeldnere vil den tenke på plan A (flukt) eller plan B (angrep) når nye situasjoner oppstår.

Bitehemming

Hunder er dyr, og dyr er utstyrt med kjever for å kunne drepe, rive i stykker og knekke bein… De er sosiale og skal leve sammen i flokk med andre individer med det samme utstyret. De trenger derfor noen midler for å unngå alvorlige skader på seg selv og andre under sammenstøt. Hunder er ikke født med «myke» bitt, men har evne til å lære å bite uten kraft dersom de får muligheten. Valper er små bitemaskiner med sylskarpe tenner – og de biter både mye og relativt hardt fra første stund. For at de skal lære myke bitt, så er det både normalt og viktig at valper lekebiter og herjer med hverandre, foreldre og oss som deres eiere. Slik lærer de samhandling og hvor hardt det er ok å bite. Å undertrykke valpebiting for tidlig betyr at valpen mister læringa for hvordan bite mykt. Man lærer ikke valpen å bite mykt – ved å straffe biting generelt. Man lærer den myk biting ved å tillate biting og gnaging når det gjøres forsiktig, men avbryter leken ved å rope «Auuu!» og gå unna når det bites for hardt. Slik vil valpen raskt lære seg kontroll over kjevene. Etter hvert når valpen har lært å bite mykt, kan man omdirigere valpen til biteleker når den trenger å få utløp for biting og gnaging. Men det er viktig å holde denne myke bitingen ved like. Dette kan gjøres ved å tillate herjing og bryteleking med hunden, ved å gi godbiter som hunden forsiktig må ta fra fingrene, ved å undersøke og pusse tenner osv. Også apporteringsleking og dralek handler om å kontrollere bitestyrken.

Hunden vil også ha stor glede av lek med andre hunder, og den vil raskt bli korrigert av den andre hunden dersom den biter eller herjer for voldsomt. For valper er det best å treffe andre jevngamle, eller gode, trygge hunder med tydelig språk.

 Det er altså ikke slik at hunden skal straffes for enhver bruk av «bitt», for det er det gripetaket den har! Men vi som eiere må bruke god tid på å lære hunden hva som er grei styrke i bittet i de ulike situasjoner. Hunden må nødvendigvis bite hardere når den tygger tyggebein enn når den bærer avisa, eller når den kosegnager på fingrene mine.

(skrevet etter å ha lest boka Kulturkollisjonen mellom hund og menneske av Jean Donaldson)

Hushjelpa Chantie

Chantie og jeg trener en del triks og aktiviteter til gjensidig glede og nytte. Det er også lurt å lære hunden ting som er praktisk for MEG - for da kan hun jo være med meg når jeg gjør husarbeid.

For de som ikke kjenner Chantie så godt, så er hun en god blandingshund som blir tre år i mai.
Dersom filmen her ikke fungerer så se den på facebook her.

PS: det er nå mulig å få epost hver gang jeg oppdaterer bloggen. Sjekk feltet nederst.

Rovdyratferder i lek med hunden

Medfødte atferder

Hunder er sosiale rovdyr. Men de er ikke utelukkende rovdyr, ettersom de også kan spise og fordøye en rekke grønnsaker. De er også åtseldyr. Selv hundrevis av generasjoners selektiv avl har ikke klart å fjerne rovdyratferden hos hunder. De er og blir rovdyr. Jaktatferd som fins hos både ulv og hund er:

1. Søke (finne bytte hovedsakelig med nesen)
2. Snike seg innpå
3. Styrte mot (bevege seg raskt mot byttet)
4. Jage – dersom byttet flykter
5. Gripe/holde/riste/drepe
6. Dissekere og spise
7. Gnaging og forsvar av mat

Gnaging er for rovdyr en livsnødvendig aktivitet. Det holder kjevene i god stand (noe den trenger for å få tak i mat!), holder tennene i god stand – samt gjør hunden i stand til å spise bein som i naturen er en del av kostholdet. For rovdyr er det særlig energikrevende å få tak i mat, noe som gjør at de også forsvarer sin del av byttet fordi det ikke er godt å vite hvor lenge det blir til neste måltid. Alle disse medfødte atferdene finnes i hundene våre. Uansett hvor lett tilgang familiehunden vår har på mat, så vil hunden være programmert til å reagere med matforsvar i visse sammenhenger. Det meste kan trenes på – og uønsket medfødt atferd kan også dempes ved riktig trening og belønning for den motsatte atferd. Det er vanskelig å få en hund til å forstå at den skal slutte med en atferd (dvs belønne «ingen» atferd), men enklere å lære inn en motsatt atferd – eller ny atferd.

Rovdyratferder i lek

For hunden er det viktig å få utløp for medfødte atferder. På denne måten får man en harmonisk hund som ikke bare ligger og samler opp uforløst energi og «lysten» til å jage. Hunder er ulike – og har ofte sine favoritter blant de medfødte atferdene. Noen elsker å søke, noen jager mens andre elsker å rive ting i filler. Her kommer noen tips til hvordan du og hunden din kan bruke disse atferdene på en positiv måte:

Leke gjemsel: ble hunden bli sittende (eventuelt få noen til å holde den), mens du gjemmer deg. Dette kan gjøres både innendørs og utendørs. Her trigges søke-atferden. Begynn enkelt og ros masse/gi godbit når hunden finner deg. Etter hvert kan dette gjøres vanskeligere og vanskeligere. For eksempel på steder med mange lukter. Man kan også la hunden lete etter favorittleken sin – eller en kong med godbiter inni. Det kan være lurt å ha en spesiell leke som gjemmes, slik at hunden vet hva den leter etter. Den vil kunne lukte sin spesielle leke, så etter hvert kan den gjemmes ganske avansert. Om hunden gir opp – så har du startet for vanskelig, eller med en for lite interessant leke. Rykk tilbake til et enklere stadium! Om hunden virrer rundt, men ER interessert, så ikke hjelp til. Dersom hunden venner seg til at du løser oppgaven for den, så LÆRER den at den raskere kommer i mål om den forholder seg passiv.

Apportering: Alle hunder har nok i seg atferden med å apportere, men noen har denne sterkere i seg enn andre. For eksempel apporterende hunderaser som er avlet for å hente byttet som jegeren har skutt. De hundene som viser liten interesse for apportering må man jobbe mer med for å få «vekket» lysten. Mange hunder er dessuten blitt redd for å bære på ting, fordi eieren ofte (alltid??) har straffet den og blitt sint så fort den har noe i munnen: en sokk, fjernkontrollen, en sko, en blyant eller noe annet. Eieren har blitt sint og kjeftet – og det hunden lærte var at man ikke skal bære noe. Den vet jo ikke at en sokk er verdifull og skal ikke has i munnen… Dersom man ønsker å unngå å straffe hunden for bæring av objekter, så er selvsagt løsningen å alltid rettlede til at det den bærer er sine egne leker, eller noe annet som er ok (båndet sitt, matskåla, avisa).

Øve på avlevering: For å unngå situasjoner hvor eier er sint når hunden har tatt noe den ikke viste var ulovlig – er å lære hunden å avlevere den det har i munnen. Som i alle andre øvelser gjelder det her å følge nøye med på når hunden gjør den atferden jeg ønsker å forsterke. Altså – slippe/gi meg leken. I starten kan man «bytte» med hunden – dvs når den har noe i munnen som du vil den skal slippe, så finn fram en ekstremt god godbit og hold den foran hunden. I det sekund du ser at hunden løsner taket for å heller ta godbiten så si «slipp» og gi godbiten. Etter gjentatte øvelser vil hunden forstå hva slipp betyr. Det er dessuten best om hunden ofte opplever at den får tilbake det den slapp også. På den måten forstår den at det ikke alltid dreier seg om å tape det den hadde. Denne kommandoen er fin å ha lært den dagen bikkja tar en 500-lapp eller et annet verdipapir som ikke bør rives i filler…

Kaisa (t.v) og Chantie leker drakamp

Drakamp: Mange hundetrenere advarte tidligere mot å ha drakamper eller «herje» med hunden din med begrunnelse at dette ville lære den jaktatferd, gjøre den dominant og aggressiv. Hunden din ER allerede et rovdyr med medfødt jaktatferd! Poenget med å benytte disse atferdene i lek er at hunden får utløp for sine medfødte atferder SAMTIDIG som den lærer å håndtere dem. Og den får utløp for masse energi og gir godt samspill mellom hund og eier. Løsningen er selvsagt kontrollert lek, og det å lære hunden kontroll over hvor hardt (løst!) den kan bite uten å skade. Kamplek er krevende: krever masse konsentrasjon og bevegelse hele tida. Og når hunden og du leker drakamp så jobber dere på lag. Ulver og andre villhunder nedfeller byttet sammen ved å dra i forskjellige deler av byttet. Det å leke slik med hunden er derfor med på å forsterke båndene mellom dere. Men det er alltid du som eier som skal kunne starte og avslutte leken. Og det bør gjøres før den blir altfor ivrig.

Drakamp-regler:
1. Hunden slipper på kommando
2. Hunden skal ikke ta kampleken uten invitasjon
3. Hyppige lydighetspauser underveis
4. Nulltoleranse for ulykker

Sportrening: Det å lære hunden å gå spor, handler ikke om å lære hunden å lukte (den har en fantastisk luktesans!), men å motivere hunden til å følge sporet til sporleggeren. Til å ikke distraheres av andre lukter som finnes i nærheten. Begynn med bittesmå godbiter med jevne mellomrom og øk vanskelighetsgraden underveis. Noen hunder følger spor den finner ute helt av seg selv – og da «kopler den bare ut ørene» og er døv for kommandoer. Ikke straff denne atferden neste gang, bli heller med hunden og se hvor sporet fører hen! Det finnes ikke noe mer spennende enn å følge et ukjent sport – og å se hvor lett hunden følger et spor som er usynlig for oss!

Dissekering: Noen hunder elsker å dissekere, dvs rive i filler ting isteden for pent å pyntelig å åpne eller gnage. Chantie er en dissekerer! Jeg har ikke tall på hvor mange typer leker jeg har gitt henne til ulike formål – men alle ender i biter. Vi har prøvd baller som skal trilles slik at godbiter faller ut, bokser som kan åpnes, «intelligente leker» som skal dyttes/rulles eller løftes på – Chanties teknikk er å hoppe på, bjeffe og så ødelegge! En slik «destruktiv» hund krever mye aktivisering – og blir like lykkelig for et par gamle hullete sokker, som en dyr knuteleke. Gi den utslitte håndklær som er knytt knuter på, gamle sokker, t-skjorter, pappesker eller annet som uansett skal kastes. Men følg med på at den ikke spiser noe av det. Etterpå kan den læres til å rydde opp bitene i en egen boks. (Se tidligere utlagt film hvor Chantie rydder papirbiter for første gang.)

(Innlegget er skrevet basert på kapittel 2 i boka Kulturkollisjonen mellom hund og menneske av Jean Donaldson, Canis forlag, 2007)

Hvordan "virker" hunden?

Fra hundens perspektiv

Som mennesker liker vi å tro at hunder er intelligente (på vår måte!), kan skille mellom rett og galt, er i stand til å planlegge hevn, løser kompliserte problemer og for eksempel vet verdien på gjenstander hjemme hos oss. Vi liker også å tro at når vi kjefter på hunden fordi den har gjort noe galt, så forstår den nøyaktig hva galt den har gjort (kanskje for noen minutter siden?) og at den nå forstår at dette får den ikke lov til. En hund som for eksempel får kjeft hver gang den blir tatt på fersken i å tygge på et bordbein, vil da lære at det er dumt å gjøre dette mens eieren ser på. Men fordi tygging er en god aktivitet for hunden, vil den kanskje heller gjøre det i fred når den er alene hjemme. Når eieren så kommer hjem og oppdager hva som er skjedd, vanker det kjeft. Hunden kryper sammen – ikke fordi den skammer seg, men fordi den bruker dempede signaler for å be eieren om å roe seg ned. Hunden har dermed lært at man tygger på ting når eieren er borte for da er det trygt. I tillegg så er hunden blitt litt redd den sinte og ubehagelige eieren, så da er tygging en beroligende aktivitet for hunden – og kanskje øker dermed tyggingen ytterligere. Eierens ankomst og/eller andre ting som bruker å skje forut for straff blir et forvarsel for hunden: hunden vet at snart blir den straffet, men den vet ikke hvorfor. Dette grenser til dyremishandling, og vi ender med en hund med problematferd…

Chantie testet ut om sofaen var god å tygge på.

Senga var BÅDE god å tygge på OG artig å leke med...

Mennesker lærer gjennom operant og klassisk betinging. Vi lærer tidlig hva slags oppførsel som lønner seg, og hva som ikke lønner seg. I tillegg er vi mennesker i stand til å lære gjennom observasjon og forståelse. Vi lærer gjennom å bli fortalt ting. Vi lærer ved å lese. Vi må ikke oppleve enhver situasjon for å lære hva vi skal gjøre. Vi bruker språket vårt for å formidle tankene våre, vi kan tenke på fortida og framtida og vi har et godt tidsbegrep (kan tenke abstrakt). Vi utvikler oss hele tida og tar til oss verdier vi lærer. Dermed utvikler vi egenskaper som medlidenhet, samvittighet og moral. Vi kan skille på rett og galt, og vi oppfører oss i samsvar med verdiene våre – noe som gir oss selvrespekt, integritet. Hunden mangler alt dette – bortsett fra å lære av operant og klassisk betinging. Senere forskning har også vist at hunder kan lære noe av å observere hvordan andre løser et problem. Hunder er ekstremt flinke til å lære, kan skille på små detaljer, har en utrolig luktesans, kan håndtere problemer og kan håndtere sosiale settinger. De har et rikt følelsesliv. Men trolig kan de ikke tenke veldig abstrakt, de mangler moral og de kan ikke lære gjennom å bli fortalt ting «muntlig». De må erfare – og de må erfare hva som gir god respons og hva som gir dårlig eller ingen respons. Og det er her det blir komplisert for oss. Fordi det vi tror er dårlig respons fort kan oppfattes som god respons for hunden.  

Dersom vi mener at hunden vår har en intelligens som fungerer som vår, at den forstår forskjell på rett og galt av seg selv, at den har moral og kan tenke på å ta hevn – så gir vi hunden ansvaret som følger med disse mytene. Hvis vi mener at hunden vet det er galt å ødelegge møbler og likevel gjør det av ondskap og med vilje – samt husker at det han har gjort er galt OG får skyldfølelse – så føles det jo som om den fortjener straff, ikke sant? Og det er nettopp det hunder har fått – mye straff. Og altså helt uten at den har den minste mulighet til å unngå det. Fordi den ikke vet at møbler er dyre, at det som er feil skjedde for en stund siden – og at feilen ikke er å bli glad fordi eieren kommer (som kanskje er det som hunden kopler til reaksjonen…).  

Så hva skulle vi gjort isteden? Jo, hunden må gis andre, riktige alternativer å tygge på. Tygging er en viktig aktivitet for rovdyr og noen hunder har et stort behov for nettopp det. Andre har behov for å jage eller rive i filler. Og dersom behovet er stort, så er løsningen å få det dekket – istedenfor å undertrykke det. Altså har du en hund som tygger på forbudte ting så må dette forhindres ved å gjøre tingene utilgjengelig en stund (for å bryte mønsteret) og ved alltid å tilby noe som er lov og godt å tygge på. Etter hvert vil hunden forstå at hvis jeg trenger å tygge (noe som kanskje er et behov i kroppen på lik linje med vårt godteri-sug!) på noe, så er det disse lekene her som er tingen.

Noen tror at hunder ønsker å behage eieren sin, og at de motiveres av at eieren blir glad og fornøyd. Dette fins det ikke noe grunnlag for å tro. Hunder trenger riktig motivasjon for å klare å fokusere. Og veldig ofte er riktig motivasjon en skikkelig god godbit. Ros er selvsagt bra og veldig viktig, men kanskje er det viktigste signalet rosen sender til hunder at eieren er blid og glad. Og en hund som har en blid og snill eier blir ikke engstelig eller redd. Når vi kommer hjem møter hunden oss med logring, slikking og tydelig glede. Dette er deres hilserituale og de fleste opplever at dette gir positiv respons. Ergo blir det mer av dette. Hunder er dessuten sosiale, og liker å være der som resten av gjengen er. Og etter å ha vært alene en del timer, så håper de at noe skal skje. Derfor følger de etter oss fra rom til rom – ikke for å dyrke oss, men for å ikke selv gå glipp av noe spennende.

Tidligere var det mye snakk om at man måtte vise hunden hvem som er lederen i flokken. Godt lederskap var mirakelkuren for alt. Og jeg hører fortsatt veldig mange som snakker om dette. Opptil flere har også gitt meg beskjed om at Chantie er litt «vill» fordi jeg ikke har vist godt lederskap og satt henne på plass. Det å skylde på lederskap for å «straffe», hunden, er en dårlig unnskyldning. Det gir bare mening dersom du tror at hunden din ligger våken om nettene for å planlegge måter å kuppe rollen som leder på. Dette viser bare at eieren ikke har kunnskap om hvordan dyr lærer. Ideer som at hunden presser seg ut døra først eller drar i båndet på tur for å overta lederskapet i flokken er bare dumt. Hunder biter på møbler fordi de ikke vet hva annet møbler kan være til for. De skynder seg ut døra fordi de ønsker å komme fort på tur, og de drar i båndet fordi det er slik ekvipasjen kommer seg framover (hvis hunden alltid har dratt, så er det det den har lært at må gjøres for at dere skal gå den retningen). Hunder er «ulydige» fordi de ikke har noen anelse om noe annet – og vi som eiere har ikke klart å motivere den godt nok til å forstå hva vi ønsker den skal gjøre.

(dette innlegget er skrevet etter å ha lest første kapittel i boka "Kulturkollisjonen mellom hund og menneske" av Jean Donaldson)

Nana the Border Collie

Dette er Nana som jeg har brukt en del timer på å se på - på YouTube.Her ser man hva man kan få til med god kommunikasjon mellom hund og eier. Nana og resten av "The gang" har egen nettside med info, filmer etc: Nana

Det er artig å se på denne filmen, og det er visst bare fantasien setter grenser for hva en hund kan få til:) Nyt filmen. Det er mange flere på YouTube.

Søk! - og rydde papirbiter

Noen dager blir det ingen langtur, men desto mer hodetrening. I dag ble en slik dag. Etter en fin økt med repetering av en del triks, fortjente hun en tørrfiskbit. Istedenfor å bare få den, så ble hun nødt til å sitte pent og vente (testing av impulskontroll!) - få vite hva hun leter etter (ved å lukte på fingrene mine) og deretter lete i hele huset. Tørrfiskbiten ble gjemt i en skoeske, under teppet hennes.
Som dere ser på filmen så tok det ikke lang tid å lokalisere den, ødelegge esken og få ut godbiten.

Det viste seg at etter søkeoppgava så ble det en del søppel (papirbiter). Chantie er ikke så forsiktig av seg at hun åpner lokk og sånt, hun er en ødelegger! Som dere ser av filmen over, så er en av teknikkene når det oppstår "uløselige" problemer - å hoppe på dem. Eller grave. Bjeffe. Eller bite i filler...
Så dermed var det dags å se om det var mulig å få henne til å rydde opp etter seg. Det hører med til historien at hun kan "rydde leker", Dvs hun rydder sine egne leker tilbake til lekekassa på kommando. Men papir opp i en ødelagt skoeske har vi ikke prøvd før.

Det tok tid, men det er godt gjort at hun beholder konsentrasjonen. Hun kjenner jo kommandoen "rydde", men som sagt er den aldri brukt annerledes enn når lekene skal opp i lekekassa. Det er lett å se av filmen at hun prøver seg fram, at hun blir litt frustrert, men tar seg fint inn igjen. Og vi klarer det sammen. Ved å bevare roen og gjøre oppgavene overkommelige og litt morsomme.

Etter en halvtimes hjernetrim - både med oppgaver hun kan og oppgaver hun ikke kunne, så er det game over. Chantie har fått kveldskvota si med hodetrening, vi har hatt godt samarbeid og god kontakt og begge er fornøyde. Livet med hund er artig!

Mental aktivisering

Boka som danner grunnlag for dette notatet er skrevet av Anders Hallgren, utgitt på norsk av Pegasus forlag i 2010 (originalutgivelse 2007). Jeg vil her sammenfatte noe av innholdet i boka slik at jeg selv lettere kan finne tilbake til det som gjorde sterkest inntrykk på meg samt de tipsene til aktiviteter som er enkle å gjøre for alle hundeeiere. Dette notatet er en blanding av det som står i boka, og egne refleksjoner og innspill. Dette kan derfor ikke leses som et fullverdig referat av boka, men mer som en smakebit for å få lyst til å lese hele boka. Boka kan kjøpes i bokhandel eller på nett, og selvsagt lånes på biblioteketJ

Hvorfor er mental aktivisering så viktig (og nyttig)?

Hunder aktiviserer ikke seg selv, de venter på at du skal ta initiativet. Dette er logisk fordi det er vi som dens eier som tar initiativ til det meste som skjer i hundens liv: vi bestemmer når det skal koses, når de får mat, når vi går tur, når de skal inn i bilen etc. Vi lærer derfor hunden fra vi får den til at det ER vi som tar initiativet.  Og hvis vi da glemmer å aktivisere hunden mentalt – så blir den understimulert. Og en understimulert hund «ligger til lading», lagrer energi – og på et tidspunkt må denne energien ut. Enten i form av at den må aktivisere seg selv, noe som fort gjør at den velger seg aktiviteter vi ikke er så fornøyde med – eller den blir rett og slett stresset, apatisk eller deprimert. Og den kaster bort livet sitt med å gjøre ingen ting… Uansett blir den en ulykkelig hund.

I 1977 gjorde forfatteren en liten studie på hvor aktive valper er. 200 hundeeiere svarte på en spørreundersøkelse om hvor mye tid hunden deres brukte på å bevege seg på en normaldag – både inne og utendørs, samt i at de som opplevde at de hadde en form for problemer med sin hund skulle oppgi disse – og alvorlighetsgrad. Her er resultatet:

Timer i hvile pr døgn	Mindre enn 18 timer	18-20 timer pr døgn	Mer enn 20 timer
Fordeling av hunder	34%	27%	39%
Problemer	47%	75%	82%

Ca 1/3 av hundene var aktive 6 timer eller mer pr døgn og ca halvparten av disse hadde atferd som eierne mente var problematiske, men disse problemene ble av eierne stort sett rapportert som små problemer.

Nesten 40% av hundene var aktive bare 4 timer eller mindre i døgnet! Av disse hadde 82% problematisk atferd i disse 4 våkne timene – og problemene ble rapportert av eierne å være alvorlige. Man ser derfor en helt tydelig sammenheng mellom problematferd og hunder i aktivitet. Jo mer hunden blir aktivisert – jo mindre problematisk blir hunden for eieren. Så har du en hund du «sliter med», så kan det tyde på at hunden er understimulert. Noe som er det enkleste i verden å gjøre noe med.

I 1985 gjorde Anders Hallgren en ny studie – nå blant problemhunder. Han utførte en stressanalyse av 342 hunder og resultatet taler for seg:

Timer i hvile pr døgn	Fordeling av hunder med problematferd
Mindre enn 18 timer	2,6%
18-20 timer i døgnet	10,8%
Mer enn 20 timer	86,5%

Dette viser at understimulering er en sterk medvirkende faktor bak hundens problemer! 26,3% av hundene hvilte MER 22 timer eller mer…  Da kan man lure på om hundeeierne burde ha hund! Noen hundeeiere ønsker at hunden skal være mest mulig i ro, og kanskje særlig de som allerede har fått en hund med atferdsutfordringer. Ved å forsøke å få hunder som allerede er understimulerte til å bli enda mer i ro, forsterker man jo bare problemene! Løsningen er altså det motsatteJ Gi hunden mentale utfordringer så den får brukt sine fantastiske evner og du får en lykkeligere hund.

Mange hunder er overaktive og ofte kan dette komme av for mye og for intens fysisk aktivitet. For eksempel det å løpe etter ting som kastes, for mange og lange løpeturer og lignende. Dessuten så er hunderaser også avlet fram med ulike egenskaper. Balansen mellom fysisk og mental trening er nøkkelen til en lykkelig og harmonisk hund.

Ulv og hunder har mange like gener. Både ulv og hund er flokkdyr, så de tar lite initiativ på egenhånd. Ulvene må ute i naturen samarbeide for å nedlegge bytte. De lærer av hverandre, blant annet jaktteknikk, det å følge spor, observere og vurdere hvilket bytte som er det svakeste ledd, overliste det, angripe, stoppe et angrep etc. Og midt i alt dette så må også ulvene holde kontakten med og kommunisere med de andre som deltar i aktiviteten. Dette er synkronisert atferd. Alle flokkdyr må hvile samtidig og være i aktivitet samtidig for å kunne utføre en god jakt. Gruppa er en kraftfull enhet dersom alle er samstemte (synkronisert!). Denne aktiviteten lærer valpene fra de er små, og det er lederne i flokken som koordinerer og igangsetter aktivitetene.

Det er pga denne nedarvetheten at våre hunder hviler når vi legger oss til å hvile. Og de følger oss fra rom til rom når vi beveger oss. Særlig er dette tydelig hos valper, inntil hunden har erfart tilstrekkelig ganger at det ikke skjer noe allikevel… Altså vi lærer den å bli passiv.

Mange hundeeiere liker at hunden er passiv og sover mye. Men er det et godt hundeliv? Den kjeder seg og venter på at noe skal skje. Venter og venter. Og sover og sover. Kroppen vennes til et lavt energibehov, stoffskiftet skrus ned til et minimum og hormonsystemet forandres. Enden på visa er en hund uten initiativ, uten glede og som sover bort hele livet…

Former for mental stimulering

Det å aktivisere hunden krever ikke mye tid eller utfordring av oss eiere, og resultatet ved å få en lykkeligere og mer harmonisk hund viser seg nærmest umiddelbart. Det fins flere kategorier av aktiviteter som kan sorteres i fire grupper som presenteres nedenfor. Hunder er skapt for mentale utfordringer og erfaringer. De vil kjede seg dersom de ikke får brukt hue! Dersom man ikke lar hunden få bruke sine mentale ferdigheter, men bare de fysiske – og i tillegg straffer mye av den fysiske atferden (bjeffing, hopping, graving etc som ofte er et utslag av for mye oppsamlet energi) – så lager vi en problemhund som ikke har det særlig bra. Konstant avstraffelse av hundens «dårlige oppførsel» skaper en passiv, underdanig og redd hund.

Hundene må leve sine liv på våre premisser. Det er derfor vårt ansvar å gi hunden gode levevilkår, og dette kan kun gjøres ved å gi hunden selvtillit og livsglede. Vi kan derfor gjøre dette ved å lage oppgaver og utfordringer som likner på det som ulvene opplever i naturen.

En hund som får tilnærmet lik fysisk og mental trening er mest harmonisk. Så dersom du tenker at du ikke har mer tid å avse sammen med hunden, så kutt ned på den daglige spaserturen, og bruk halve tida på mental aktivisering av hunden.

Læring

Alle individer lærer hele livet. Individer som lever i flokk (som hunder og ulver) lærer seg kommunikasjon med andre individer, de lærer seg underkastelse, dominans og respekt. De lærer jaktteknikk og atferd som belønnes eller «straffes». Utfordringen for hunden er selve innlæringa av aktiviteten, så dersom du synes hunden «skjønner det for dårlig» så husk at den mentale treninga for hunden er det viktigste. Så lenge den forsøker å lære – så er det utfordrende for hunden. Når den har lært aktiviteten knyttet til ordene – så er det kun rutineutførelser, og ikke mentalt utfordrende lengre.

Forslag til aktiviteter

Alle hunder kan både stå, sitte, ligge og gå pent – og enkleste måten å lære de dette på er å si ordene og rose når hunden gjør dette av seg selv. Dette gjelder også mange flere aktiviteter for eksempel å tisse, bæsje, hoppe, gå til høyre og venstre, gå foran, gå bak, kom, riste seg osv. Lær hunden ordene for de aktivitetene den allerede kan! Etter hvert vil man så kunne trene hunden til å gjøre aktiviteten når vi sier ordene. Ros og godbit er et must i all trening.

Andre aktiviteter som hunden kan lære er å krype, ta på halsbånd/sele, hente avisa, slikke seg rundt munnen, spille død hund, rull rundt, gi eieren et kyss, peke på munn, nese og øre, «hviske» noe i øret, bukke, se til høre/venstre, gi venstre/høyre labb, «give-me-five», vinke, trykke på knapper, gå sikksakk mellom beina dine, hoppe over eller gjennom armene dine, apportere, rydde opp for eksempel leker eller papirbiter, rulle ball, «snakke», gjespe og strekke seg. Alle disse aktivitetene forklares i boka hvordan man kan hjelpe hunden å utføre disse.

Problemløsing

Ute i naturen ligger ikke maten servert på et fat. Ofte er maten (byttedyret) både raskere og større, kanskje tyngre og sterkere også, enn rovdyret. Dyrene må derfor bruke sin intelligens for å klare å nedkjempe maten. Dette viser oss at de er smarte, kan lære og kan tenke strategisk. Ulver (og hunder) kan dessuten tenke så langt fram at de kan avskjære byttedyr som springer i bue! Dette forklarer at de har en godt utviklet hjerne og kan løse ganske vanskelige problem. For eksempel vil en hund kunne forutsi hvor en ball havner dersom du spretter den eller triller den i en vegg.

Forslag til aktiviteter

Omvei: still deg opp med en hindring mellom deg og din hund, og la hunden finne ut hvordan den kommer til deg. For eksempel ved et gjerde hvor åpningen er litt bortenfor. Kast en godbit, ball eller pinne over et gjerde, gjennom en «tunnel» - og la hunden selv finne ut hvordan den kommer rundt. Når du er ute og går tur med hunden i bånd skjer det ofte at hunden går på «feil side» av et tre, en lyktestolpe eller noe. La hunden selv være den som ordner opp og kommer seg på riktig side. Dersom hunden er vant til at du ordner opp, så må du de første gangene lokke og hjelpe den rundt –for du har allerede lært den at det er du som fikser og den som bare «venter»… Hunden kan også lære å ordne opp når den har gått seg fast i sitt eget bånd.

Få tak i gjenstandersom ligger oppå noe eller under noe: Ute i naturen kan du legge godbiter eller en leke oppå noe som er umulig å klatre opp på fra en side (der dere står), men tilgjengelig for eksempel fra baksida. Dette kan være en stor stein, et tre som står i en helling eller noe slikt. Eller legg en godbit under et gulvteppe, under et håndkle, under en kopp eller en kjele. Begynn enkelt slik at hunden lærer å stole på deg at problemene du presenterer den for kan løses.

Åpne pappesker: mye vi kjøper ligger i pappesker eller papirposer og man kan bruke tomme dopapirruller. Putt godbit inni og lukk igjen. Dette vil aktivisere hunden noe tid før den får tak i godbiten.

Trekke i snora: Fest en godbit i en ende av ei snor, og gjem godbit-enden for eksempel under sofaen. Hunden vil etter hvert bli så «frustrert» av å ikke få tak i godbiten at den trekker i snora. Den opplever at den får tak i godbiten, samtidig som du roser. Etter noen repetisjoner vil hunden forstå at det er snora som er nøkkelen. Da kan denne snora også benyttes til å få tak i andre ting, eller for eksempel åpne dører etc.

Godbiter inni beholdere, bokser eller flasker: Vis hunden at du putter godbiter inn i en flaske med stor åpning (for eksempel tom ketchupflaske), en boks med et hengslet lokk eller noe tilsvarende. Vis hunden hvordan den kan åpnes – og la den så forsøke selv. Begynn også her med «enkle» beholdere, ellers vil hunden raskt miste interessen.

Nesearbeid

En ulv kan følge spor i timevis, ellers vil den risikere å sulte. Og den må stole på sin fantastiske luktesans. Den må kunne lukte spiselig fra giftig, den kommuniserer via lukt, og den gjenkjenner lukten til enkeltindivider. Dette gjelder selvsagt også hunder! Hunder kan lukte penger, metall og til og med kreftsvulster hos mennesker. Luktesansen er hundens beste sans, og har et sterkt behov for å bruke denne. Dersom du lar hunden følge duftspor, så ikke «korriger» hunden om den springer litt på kryss og tvers og hit og dit, så lenge den er i nærheten av sporet. Duften sprer seg i lufta, så det er logisk at lukten er litt «bredere» enn akkurat der vi mener den skal være.

Forslag til aktiviteter

Finne ting inne og ute: Start med å gjemme godbiter, og bruk en kommando så hunden vet at nå skal den lete. Etter hvert kan man gi hunden noe å lukte på som den så skal finne (for eksempel te-poser, sjokoladepapir og andre ting som lukter spesielt). For å finne spesielle ting så må hunden først ha lært hva det heter. Innlæring av slikt kan gjøres ved å legge gjenstanden (for eksempel nøkler eller båndet dens) på gulvet inne med en godbit oppå – og si «finne nøkler». Hunden vil finne nøklene pga godbiten, mens man etter hvert legger godbiten under – og til slutt fjerner godbiten men heller gir den umiddelbart når nøklene er funnet. Man kan også trene hunden til å hente hansker eller andre ting du mister når du går tur.

Sporing: Du og hunden kan følge et spor som du for eksempel gikk en halvtime tidligere. Og du la også igjen noen godbiter underveis. Det er avgjørende at det i innlæringa ikke er noen forstyrrende lukter i området. Lengden på strekningen økes etter hvert, og det bør alltid være en skikkelig god belønning til slutt.

Sporing innendørs: Like før gulvvasken kan man også legge spor inne. Sporet kan lages ved for eksempel å dra en pølsebit eller kjøttbit langs gulvet. I enden på sporet ligger selve biten.

Lete etter familiemedlemmer eller andre: Ute på tur så kan man la et familiemedlem springe og gjemme seg mens man holder igjen hunden. Eller man gjemmer seg dersom hunden springer ute av syne et øyeblikk.

Peke på gjenstander som du har tatt på: Dersom man planlegger litt kan man for eksempel ha gjenstander som ser like ut, og der tre er uberørt av deg (bruk plasthansker eller pølseklype!) mens den siste har du tatt på. Du kan lære hunden å peke på den som lukter deg. Du må ha laget et lite merke på den som lukter deg, slik at du kan belønne hunden når den finner riktig. I starten vil det trolig bli tilfeldig dersom hunden ikke kjenner «pek-kommandoen», men etter hvert vil den forstå sammenhengen. Også her kan treningen start med å legge godbit under den rette gjenstanden for å få hunden interessert.

Balanse

Hunden har arvet veldig god kroppskontroll fra sine ville forfedre. En hund kan springe i full fart i ulendt terreng (om natta!) uten å skade seg. Men når vi går tur med hunden velger vi ofte langs gater og veier uten fysiske utfordringer for hunden. Den delen av hunden hjerne som styrer fysisk kontroll og balanse, lillehjernen, er veldig godt utviklet for å være i stand til nettopp slike fysiske utfordringer.

Hunder bør allikevel også trene balanse, kroppskontroll og bli bevisst at de har både en frampart og en bakpart. Ved dette vil de bli enda tryggere og mer selvsikre nå de utfordres fysisk. Ved slik trening er det spesielt viktig at hunden er trygg på at du ikke ber den gjøre noe som virkelig kan skade eller skremme den. Begynn derfor enkelt og med øvelser som hunden er trygg på.

Hinderløype: lag din egen hinderløype: innendørs, utendørs eller bruk det du finner der du er. Det er mye som kan hoppes over, hoppes opp på, krype gjennom eller under, eller balanseres på. All trening må gjøres ved ros og godbiter og positivitet. Tving, dytt eller dra aldri hunden gjennom et hinder den ikke vil. La den ta egne valg. Dersom den stoler på deg, vil den etter hvert tørre. Dette er også lurt for å bygge opp tilliten og relasjonen mellom deg og din hund. Innendørs kan stoler, krakker, esker, tepper som rulles være enkle hindre. Utendørs kan man bruke steiner, kvister, tømmerstokker, stubber. I parken fins det sittebenker, bord, lave murer og lignende.

Ta hunden med!

Det er lett å sette hunden igjen hjemme – for oss som eiere. Men for hunden vil det være fin mental aktivisering å få være med. Skal du på besøk (spør på forhånd, og hunden kan holdes i bånd hele tida) til noen så vil det lukte annerledes, det vil være nye folk, nytt sted og du oppfører deg annerledes på besøk enn hjemme. Alle synsinntrykk og duftinntrykk er mental aktivisering for hunden. Skal du en kjapp tur på butikken med bil, så la hunden bli med (om det ikke er for varmt) – det er mye å se på for den. Ta den gjerne med ut på parkeringsplassen og la den snuse. Også på steder hvor det har vært mye folk (etter mart´n, 17.mai) er det massevis av lukter og inntrykk. La hunden få snuse og kose seg, mens du ser på hvordan nesa jobber. Har du langt bånd, så kan du jo sette deg ned og slappe av imensJ. Og du vil ha en lykkelig og mentalt fornøyd hund resten av kvelden.

Stress, angst og aggresjon hos hunder

Boka som dette innlegget er basert på er skrevet av Anders Hallgren - Pegasus forlag, 2014. Originalutgivelse i 2012.

Mennesker og hunder er fysiologisk veldig like og våre stressreaksjoner er ofte identiske. Det er derfor ganske lett å gjenkjenne stress hos hunder dersom man er bevisst og har tenkt gjennom hvordan stress påvirker oss i hverdagen.

Stress

Stress er et fantastisk system! Ofte blir det assosiert med noe negativt, men stress er livsnødvendig for alle levende vesener. Stress er til stede fra vi blir født til vi dør – i enhver situasjon og særlig i enhver forandring. Stress er hode og kropp som jobber sammen – også uavhengig av fornuften.

Stress-funksjonen gjør at vi alltid er riktig tilpasset enhver situasjon. Kropp og sinn er alltid beredt til det vi står ovenfor. Denne mekanismen gjør at vi får ekstra energi, ekstra krefter, større konsentrasjon, ekstra hurtighet når vi trenger det, eller i alle fall når vi tror vi trenger det. Stress kommer til uttrykk gjennom raskere hjerteslag, kortere pust og pupillene utvider seg litt. Dette skjer umiddelbart, og uten at man selv kan styre det. For eksempel når du skal holde foredrag for en ukjent gruppe, skal inn til tannlegen, når du og din hund møter en stor, løs hund etc. Så fort du blir bevisst situasjonen så inntrer disse symptomene. Det er det samme hos mennesker og dyr. Det blir derfor veldig feil når man ofte skal kurrere symptomene uten at man har funnet årsaken. Den enkleste måten å få en hund (og et menneske!) mindre stresset – er selvsagt å fjerne årsaken til stresset, eller å øve forsiktig på det som utløser stresset.

Stressmekanismen er fysiologisk og livsnødvendig for å kunne overleve, men den kan også bli skadelig dersom den blir «konstant». Et menneske eller et dyr som går med et forhøyet stressnivå over lengre tid blir skadet. Alle tåler en viss mengde stress, men det er krevende for kroppen hele tida gå for fullt. Å hele tida være fullt skjerpet, ha høg puls og være årvåken konstant. Etter at man har hatt en stressopplevelse så har man forbrukt mye energi, og kroppen må ha hvile for å bli restituert. All kroppens reserver av næringsstoffer er tømt, og disse må bygges opp igjen. Derfor er ikke bare hvile nok, man må spise godt og riktig og la lagrene få fylles. I vårt moderne samfunn utsettes både vi og hundene for mye mer stress enn det kroppene våre er bygd for å tåle. Mengden stressede situasjoner har økt både for folk og dyr. Hvis en hund (eller et menneske) utsettes for flere mindre stressfaktorer over lengre tid, kan den få symptomer på at den totale belastningen er for stor. Hver for seg er ofte ikke den enkelte stressituasjon skadelig, men totalen blir farlig. Pattedyr er utstyrt for å klare sporadiske vanskelige situasjoner – ikke sammenhengende problemer over lang tid. Tenk bare på hvordan du selv har det i en stressende hverdag, store krav på jobben, konstant dårlig samvittighet for barn og dyr, nabokrangler eller dersom man ligger i konflikt med noen nær. Mennesker får magesår – og det kan også hunden din få.

Positivt stress oppstår når man er opprømt og glad for eksempel over en fysisk prestasjon, en god runde på agilitybanen eller man har lykkes med en oppgave man har jobbet lenge med. Det handler om entusiasme og mestringsfølelse.

Hvordan man mestrer situasjonen man er oppe i, er det som avgjør om det er positivt eller skadelig stress. Derfor vil en hund som har god selvtillit, mestrer hundespråket godt, er vant til å få tenke selv og løse problemer – bli mindre stresset i de fleste situasjoner. En hund som er «hardt dressert» og som ikke er vant til å få ta egne valg, vil fortere havne i trøbbel. En slik hund har ikke fått lov til å tenke selv og løse problemer, men har blitt lært at noen andre skal ta alle avgjørelser for den.

Er hunden stresset?

Hunder er som mennesker veldig ulike. Både på rase-nivå og individnivå. Ofte vil stressede hunder være hyperaktive, overreagere på forskjellige ting (for eksempel blir helt fra seg av glede når noen kommer, bjeffer hopper og snurrer når man skal på tur etc), ha lav impulskontroll, bjeffe mye og drømme mye. Alle disse handlingene er måter hunden blir kvitt sin overskuddsenergi på. En hund som er veldig nervøs, usikker, lettskremt er også stresset. Den er alltid på vakt. Også hunder som gjør utfall mot andre hunder eller mennesker (for eksempel barn!) har et for høgt stressnivå. En stressreaksjon opptrer vanligvis for å forberede kroppen på flukt, forsvar eller noe annet som krever muskulær styrke. Alt dette er symptomer for en stresset hund. En stresset hund vil ha mye kortere lunte før «det smeller».  Hunder som er hyperaktive og som nesten ikke har tid til å slappe av, som uler og tygger på ting, løper rundt og rundt, bjeffer, trekker i båndet konstant og alltid snur seg etter hver minste lyd – er trolig stresset. Særlig gjeterhunder er utsatt for slik oppførsel og krever ekstra trening for å få ned stressnivået. En del hunder er også utålmodige, har lav impulskontroll. Disse vil for eksempel være urolige og bråkete dersom de blir bundet mens eieren forbereder agilitybanen, har høg fart i alt de gjør – og man tenker at denne hunden haster det fælt for.  Stressede hunder har ofte mageproblemer, drikker mye, spiser mye gress og også kvister. De kan også fordrive tida med å slikke på tepper. Stressede hunder får ofte infeksjoner og muskelskader. De hopper ut av bilen så fort den har stoppet og løper altfor fort i ulendt terreng uten oppvarming. Har du en slik hund? Ja, da bør du lese denne boka.

Stressets fysiologi

Hva skjer i kroppen når en stressreaksjon oppstår? En slik reaksjon opptrer på tre plan: det autonome nervesystemet, det indre hormonelle systemet og følelsesdelen i hjernen (limbiske system). Det som skjer når en uventet og «uhåndterbar» situasjon oppstår er som en tretrinnsrakett og det skjer hurtig og uten at man får tenkt seg om:

Trinn 1: Det autonome nervesystemet reagerer (dette er UTENFOR viljens kontroll)
Det kjennes som et elektrisk støt i kroppen. Man blir redd/skremt. Hjertet slår umiddelbart fortere og hardere, blodtilførselen øker og næringsstoffene transporteres raskere rundt. Alle muskler spennes tvert! Og vi gjør oss klar for flukt eller kamp.

Trinn 2: Hormonene skilles ut
Det autonome nervesystemet har sendt beskjed til binyrene om å utskille adrenalin og noradrenalin som nå «overtar» styringa og igjen øker hjertets slag ytterligere. Og som igjen øker lungekapasiteten.  Oksygenopptaket øker, leveren frigir sukker (ekstra energireserve!), blodet omdirigeres fra huden (man blir blek!), mage og tarm. Dette blodet sendes til musklene slik at man faktisk blir sterkere og raskere. Blodtrykket stiger, pupillene utvides og håret reiser seg (man ser større ut). Resultatet av alt dette er at muskelstyrken mangedobles, man blir mer årvåken, beredskapen er på topp!

Dersom situasjonen som utløste dette raskt avtar, så koples ikke trinn tre inn, men det vil fortsatt ta litt tid før man roer seg ned.

Trinn 3: Hormonet kortisol utskilles
Kortisol skilles ut ca 30 sekunder etter at stressreaksjonen oppstår. Kortisol forsterkere stressreaksjonen ved blant annet å påvirke fett-depoter rundt i kroppen til å frigjøre fett ut i blodet, et effektivt næringsdepot som ytterligere styrker muskelkraften. Dette gjør at hunden nå på veldig kort tid har økt sin evne til å kunne slåss hardere eller flykte kjappere –avhengig av hva som er den beste strategien i denne situasjonen.

Hele denne tretrinnsreaksjonen skjer i løpet av 30 sekunder… Man har derfor ikke så mye tid til å avverge en situasjon om den skulle oppstå.

Type A- og B-mennesker og  -hunder

Type A-mennesker er handlekraftige, arbeider fort og hardt, mens type B-mennesker er rolige, tålmodige og arbeider langsomt og nøye. Dette er selvsagt en veldig forenklet inndeling, men den kan på et vis overføres til hunder. På både rase-nivå og individnivå. Type A-hunder er for eksempel gjeterhundraser, mens type B-hunder er store tunge hunder som new foundland og sankt bernardshund. A-typer er høy-adrenalinhunder, mens B-typer er roligere individer. Man bør derfor tenke nøye gjennom hvilke aktiviteter man sysselsetter sine A-typehunder med. Disse girer seg raskt opp og blir der oppe – lenge. Noe som fort er skadelig. Selv om hunden din elsker å løpe etter pinner og baller, så bør denne aktiviteten innskrenkes til et minimum pga at den kanskje gir hunden din et forhøyet stressnivå over tid. Kanskje kan man heller GJEMME pinner og baller. Da vil hundens søkeoppgave bli minst like utfordrende og morsom, men ikke stressende.

Hjernens stressreaksjon

Hjernen jobber hele tida for å oppnå likevekt og balanse i kroppen, slik at vi reagerer, men ikke overreagerer. At vi hele tida tilpasser vår reaksjon til omgivelsene. At vi øker stresset til riktig nivå, og at vi roer ned når situasjonen er over. I noen situasjoner setter stressreaksjonen fart på det fysiske, slik at man blir opphisset, blir «blokkert» og opptrer følelsesmessig.  I andre situasjoner hemmes og bremses stressreaksjonen og vi begynner å tenke klart og logisk igjen. Det er viktig at man kan både «gi gass» og «bremse ned» - for å overleve. Disse kontrollsystemene må virke sammen, og balanseres i hver enkelt situasjon. Dette er selvsagt framstilt veldig forenklet her.

Det autonome nervesystemet er utenfor viljens kontroll og regulerer slikt som svetting, ulike kjertler og hva de skiller ut, hjerteaktivitet, blodtrykk, pust etc. Det autonome nervesystem g består av det sympatiske (som «gasser opp») og det parasympatiske (som «bremser ned») nervesystemet.

Hjernehalvdelene våre oppfatter informasjon på litt ulik måte. Den høyre hjernehalvdel kontrollerer det følelsesmessige (opprørt, sint, redd, nytelse, glede) og handler raskt, mens den venstre hjernehalvdel kontrollerer det logiske, kognitive (utregninger, tanker, planlegging) og opptrer langsommere.

Det limbiske system er hvor følelsene våre oppstår i hjernen, og dette styres fra amygdalakjernen. Takket være forbindelser mellom hjernebarken (hjernehalvdelene) så kan følelser påvirkes av fornuften – og fornuften påvirkes av følelser. Når man er rolig og sindig, er det lett å fundere, resonere og tenke. Mens når man er opphisset, redd eller sint – så blokkeres fornuftsprosessene og man reagerer instinktivt og følelsesmessig. Det er derfor det er umulig å få en person – eller hund – til å opptre fornuftig og rasjonelt når man er lei seg, redd eller opprørt. Dette fungerer også motsatt ved at man ved dyp konsentrasjon kan blokkerer for følelser. For eksempel når hunden jobber hardt med en oppgave (følger et duftspor) så blir den ikke distrahert av en katt som brått dukker opp. Den enser den ikke. Det virker som om hunden er både døv og blind – når nesa jobber intenst.

Stressfaktorer hos hund

Individer (mennesker og hunder) reagerer ulikt på belastninger og stressituasjoner vi utsettes for. Vi har ulik toleranse for stress, ulik toleranse for det ukjente, og vi har ulike fobier og ting som gjør oss glad eller redd. Dette er avhengig av både gener, miljø og tidligere erfaringer. Og også evnen til opptak av B-vitaminer. Alt dette vil påvirke hvordan individets personlighet er og utvikler seg. Mye er medfødt og mye kan læres.

Stressmaskineriet vårt påvirkes av både ytre og indre impulser. Hvis vi tenker på noe fælt eller skremmende som kan skje i nær framtid, så kan det framprovosere en stressreaksjon. På lik linje kan vi håndtere til en viss grad noe stress og uro – ved positiv tenkning. Dette gjelder også for hunder. Vi kan hjelpe hunden til å tenke på eller oppleve en situasjon mindre skremmende. Alt som kan utløse merkbare stressreaksjoner kalles stressfaktorer.

Når det gjelder hunder er det mye som kan gjøres for å dempe stresset, blant annet å venne hunden gradvis til ulike stressfaktorer. Her kan nevnes tidlig påvirkning, båndtrening, positive opplevelser knyttet til kloklipp etc, sosialisering, miljøtilpassing, næring og det å huske på at hunden kan ha en dårlig dag (psykisk eller fysisk).  Vi som hundeeiere er dessuten rollemodeller for våre hunder og det betyr at det antageligvis fins en sammenheng mellom autoritære og straffende hundeeiere og aggressivitet hos hunder. Hvis vi lærer opp hunden ved hjelp av undertrykking og fysisk avstraffelse, så vil vår hund føre dette videre i sitt møte med andre hunder. Det er slik den har lært at man skal oppføre seg mot dem man ønsker å posisjonere seg overfor.

Overstimulering

Hunden blir overstimulert når den utsettes for mer og flere intense opplevelser enn den klarer å håndtere. For eksempel dersom hunder leker lenge og ofte med hverandre, så kan dette forårsake negativt stress – selv om opplevelsen i seg selv burde være positiv. Det samme gjelder hente- pinne-leker, stadige kampleker og dra-leking. Alt dette vil over lang tid (og ofte gjentakelser!) medføre negativt stress.

Også overdreven fysisk aktivitet, spesielt med høg hastighet som galopp og kraftig akselerasjon, vil aktivisere stressmaskineriet for å øke styrken i kroppen. Selvsagt jaktet hundens forfedre både fort og intenst, men ikke hver dag! De har også hviledager hvor de henter seg inn igjen. Hunden er programmert gjennom arv til å ikke anstrenge kroppen for mye, maks en gang eller to i uka. Enkelte jakt- og gjeter-raser er spesielt følsomme for overdreven løping i høy fart og kan få symptomer på stress om de holder på for ofte og for intenst.

Understimulering

En vanlig familiehund vil ofte være understimulert noe som gir seg utslag i tristhet, for lite å gjøre. Hunden stammer fra aktive og jagende dyr, som måtte bruke både kroppens styrke og intelligens for å få tak i mat. De samordnet også bevegelsene sine slik at de jaget i flokk, spiste i flokk og når de hvilte så lå de sammen i grupper. Dagens familiehund har det ikke slik. En valp vil fotfølge oss fra rom til rom i den tro at det snart skal skje noe, men etter å ha erfart at det ikke skjer noe som helst – så slutter den med det, og blir heller liggende tiltaksløs på plassen sin. Maten trenger man ikke å jakte på, lete etter, den serveres i matskåla til faste tider. Er hunden heldig vil den få en spasertur daglig, rundt kvartalet, men har man en dominant eier så får den ikke engang lov til å lukte og snuse på denne turen, men må gå pent på plass. Da fratar man den muligheten til å bruke sin fantastiske nese for å få de impulsene som ligger rett rundt hjørnet.

Dette blir altfor lite stimuli for et intelligent vesen som hunden din er! Hunden trenger ikke bare en luftetur for å bevege musklene sine, men den trenger også å bruke sin intelligens for å ta egne valg, løse problemer og snuse seg fram til godbiter i grøftekanten.

I tillegg trenger hunden fysisk kontakt og selskap av flokken sin – oss. Forskning viser også at hunder som sover nesten 24 timer i døgnet (pga kjedsomhet) også er de som har mest problematferd (definert fra vårt ståsted). Mye problematferd oppstår fordi hunden selv må finne på aktiviteter, og mye kan unngås om man bruker hundens intelligens noen minutter daglig.

Kjedsomhet er ofte koplet til stresshormonet kortisol. Og medfører en mental spenning og en følelse av ubehag. Så selv om hunden ligger avslappet og tilsynelatende sover hele tida (sover regelrett bort livet sitt!!), så bygger den opp en kapasitet til å handle, og som kan sammenlignes med en vulkan som venter på et nytt utbrudd.

Løsningen er enkel: kroppslig og mental stimulans. Hvis du mener du ikke har tid til mental stimulans, så kutt ned på tida du bruker på turen rundt kvartalet…

Usikkerhet

En hund som føler usikkerhet og utrygghet har ingen kontroll over situasjonen den er i. Hvis man ikke gir hunden forutsigbarhet i hverdagen, så blir den usikker. Noen hunder blir stresset pga usikkerheten, særlig de som har en uforutsigbar eier – som svinger i humør og sitt reaksjonsmønster. Hvis man styrer hunden sin med straff og forbud, så vil hunden miste sin følelse av kontroll over situasjoner den stilles ovenfor. For at hunden skal bli trygg må den gis tillit og mulighet til å ta egne valg, og ikke sette den i situasjoner den ikke kan håndtere. Ei heller hvor store krav man stiller til den i trening.

En hund forstår ikke spøk. Den forstår ikke at den noen ganger får være i sofaen, mens andre ikke. Den forstår ikke hvorfor man ler av den og peker når den springer til døra om man roper «kom inn» uten at det kommer noen. Alt dette er bare med på å gjøre den usikker – og heve dens stressreaksjon. Den må alltid være på vakt.

For hunden er det viktig at man har gode rutiner, som alltid følges: Man går på tur når man sier man skal på tur, man gir alltid mat når man har hentet matskåla og det er mat-tid. Etc. Hunden vil aldri kunne forstå at den får kjeft når man kommer når man blir ropt på – men at man kommer for sakte. For hunden fins ikke noe begrep om å komme fort eller sakte. Hunden vil heller ikke forstå hvorfor den får kjeft ene dagen når den drar i båndet, men ikke den andre (kanskje eier har hatt en dårlig dag?). Hunden forstår ikke at du sier at i dag er lunta mi kort… Den bare blir ekstremt utrygg fordi du opptrer uforutsigbart fra dag til dag.

Egen avslutning

Etter å ha lest denne boka, sitter jeg igjen med mye kunnskap om stress hos både mennesker og dyr. Mye av det har jeg lest og fått visst tidligere, mens andre ting var helt nye. Det var spesielt spennende å lese om stressreaksjoner som fysiologisk fenomen. Dersom man klarer å ta dette inn over seg så bør man forstå at det ikke hjelper å kjefte på en hund som er stresset – i selve situasjonen. Det vi kan gjøre er å hjelpe hunden til ikke å havne i slike situasjoner. Og å få den ut av situasjonen så fort som mulig. Jeg har også lest en del andre bøker som er med på å prege meg som hundeeier. Også denne boka her underbygger mye av det samme: det er viktig med riktig fysiske utfordringer, de må bruke hue, hunder er gode problemløsere når de får muligheten til å tenke selv, de reagerer instinktiv – og sist men kanskje viktigst av alt: det er jeg som hundeeier som må ta initiativet for at min hund skal ha et godt og verdig hundeliv.

Jeg har i dette sammendraget kun tatt med en liten del av det som står i boka «Stress, angst og aggresjon hos hunder». Noen tema har jeg ikke skrevet om i det heletatt, men det betyr ikke at det ikke er viktig. Og jeg har skrevet dette i hovedsak for at jeg selv skal lære dette enda bedre.

                                                                                                              Monica Skybakmoen

Velkommen til ny blogg

I februar begynner jeg på 1.modul av hundetrenerutdannelsen til Innlandet Hundesenter. I den forbindelse har jeg fått et sterkt behov for å lese bøker om hund, samt å notere for meg selv det som JEG trenger å huske på. Det har resultert i noen artikler så langt, og det kommer sikkert flere.

Jeg har fundert på hvordan jeg kan inspirere andre til også å lære mer om hund. De som vet de ønsker å lære mer, og de som ikke vet at de har behov for mer kunnskap. Dette har nå resultert i denne bloggen.

Her kommer jeg med ujevne mellomrom til å publisere ting og tang som kan være nyttig for flere enn meg, samt helt sikkert noen personlige bilder og erfaringer også. Og Chantie, som jeg er personlig trener for, vil selvsagt være sterkt medvirkende.

Jeg gleder meg til i februar!