Gneldrebikkje!

Da jeg var lita trodde jeg at en del bikkjer var "gneldrebikkjer", og at det muligens var en egen rase eller egenskap. Jeg kan huske fra min barndom at særlig elghunder sto ved sine hundehus og bjeffet - dagen lang. Enten i kjetting eller i en inngjerding. Etterhvert som jeg kom litt ut i verden oppdaget jeg at flere hunderaser sto og gneldret - konstant. Og jeg forsto at dette ikke var en egen rase, men kanskje en "egenskap" ved hunder? Noen bare var gneldrere. I dag vet jeg heldigvis bedre. Ingen er født gneldrere - de blir gneldrere. Og hvorfor det? Jo, fordi vi som hundeeiere verken lytter eller prøver å ta forstå hva de ønsket i utgangspunktet....

Bjeffing er en naturlig del av hunden språk. Noen raser bruker lyder mer enn andre, og selvsagt fins det også individforskjeller. Andre lyder som også er naturlig er piping, uling, knurring. Andre dyr har også lyder: katter maler og mjauer, marsvin lager pipelyder når de hører lyder som minner om mat eller eiers fottrinn og fugler kvitrer. Sjelden tenker vi at disse lydene er feil - mens en hund som bruker bjeffing i sin kommunikasjon med oss liker vi ikke. Dette er en av de første og største feil vi gjør - vi tillater ikke hunden å bruke ett av sine viktigste kommunikasjonsformer ovenfor oss. Og dermed er hunden nødt til å bruke andre former, feks hopping på døra for å komme inn/ut, "masing" ved å være innpåsliten, knurring for å si "gå litt lengre unna meg akkurat nå, jeg vil være i fred" osv. 

Dersom vi isteden starter med å forsøke å høre etter (forstå!) hva hunden vil når den bjeffer, så vil trolig bjeffingen avta. Dersom vi reagerer første gangen, så trenger den ikke fortsette med bjeffinga. Typisk for gneldrebikkjer er at de er FORLATT utendørs, av sine eiere - og de har startet med å bjeffe for å si at jeg vil inn. . Jeg vil inn sammen med flokken min! Hunden starter med et enkelt bjeff - venter litt for å se om det hjalp, for så å bjeffe igjen - dersom det ikke hjalp første gangen. Etterhvert vil den bjeffe mer og mer, og plutselig opplever den at eieren enten tar den inn ("Oj! Masse bjeffing fungerte!"), eller eieren kommer ut og kjefter på bjeffinga ("Oj! Masse bjeffing gjorde at eieren min kom ut til meg litt. Da var det koseligere enn når eieren ikke var ute!"). Og hva skjer?? Jo, hunden vil selvsagt måtte fortsette med intens bjeffing fordi vi har lært den at det er det som gir en ønsket reaksjon...

Etterhvert vil disse hundene ha blitt så vant til at den må stå uten og gneldre, at det er blitt en godt innlært atferd. Trist!

Chantie og jeg bor på byggefelt, og jeg er derfor veldig bevisst på at når hun er ute "alene" så kan det skje ting. Unger springer forbi, naboer kommer og går, katter sniker seg langs gjerdet. Mye av dette utløser selvsagt bjeffing hos Chantie. Hun bjeffer for å varsle oss om at noen nærmer seg. Hun bjeffer når hun blir ivrig og skulle vært løs for å jage katta, og ikke minst hun bjeffer når hun vil inn. Dvs hun bjeffer ETT BJEFF når hun vil inn. Det har hun nemlig forstått at er nok - fordi vi er alltid klare til å hente henne når hun ikke vil være ute lengre. Chantie er en utehund, så etter hver tur vil hun ligge ute litt. Noen ganger vil hun raskt inn, andre dager kan hun ligge ute i timesvis og snuse og kikke. Men hun skal alltid oppleve å bli hørt, når hun bjeffer. Så dersom hun bjeffer for å varsle, så iler vi til og overtar situasjonen: enten sier vi at "det var bare naboen", eller så tar vi imot besøket dersom noen kommer til oss. Dersom det er ivrig bjeff feks når katta har løpt forbi, så går vi ut og ser, og sier at "det var bare katta, den skal vi ikke jage". På denne måten så viser vi Chantie at joda, vi hører deg hele tida, og vi forsøker å forstå hva du kommuniserer.

Så - dersom du har en hund som ofte står ute og bjeffer - GJØR NOE MED DET! Begynn å lytte til hva hunden forsøker å fortelle deg. Ta den i hvert fall inn ved første bjeff. Det er en god start. Og husk at å endre atferden tar tid, særlig om den fra før av er godt innlært. Det finnes ingen hunder som står ute og bjeffer for moro skyld, men den kan ha lært at det er det den skal gjøre... 

Hva oppfordrer du EGENTLIG hunden til?

Når man skaffer seg hund så er de fleste veldig mottakelig for råd, tips og gode innspill. Og det mangler ikke på det. Noe av det viktigste man lærer er dette med å gi hunden god tilbakemelding. Hunden "belønnes" når den gjør det vi ønsker den skal gjøre feks ved godbiter, ros ("Braaaaa!" - med lys stemme), klapp og lek. Det er ikke noe vanskelig for oss å huske på dette i trenings-situasjoner. Men hva med de tilbakemeldingene vi gir hunden utenom trening? I det daglige. Hvordan oppfører vi oss da? Bedriver vi vranglære?

Tenk på hvordan du selv oppfører deg i noen vanlige situasjoner. Hender det at du snakker til hunden? Feks ved middagsbordet - dersom hunden sitter litt unna, men stirrer og sikler. Eller dersom hunden kommer borttil deg og setter seg inntil. Blir den klappet? Sier du "Du får ikke mat nå" - med mild stemme? Når hunden kommer bort til deg og "maser" på kos, får den kos? Alltid? Eller bare innimellom? Blir du noen ganger irritert når den kommer? Mens andre ganger klapper du?

Når hunden har vært hjemme alene og du kommer hjem. Kommer hunden hoppende mot deg og nesten river deg over ende? Hva gjør du? Ser du på den, koser og klapper og snakker med mild stemme om "stakkar, har du vært aleine hele dagen du da?!". Er vi like glade for den samme oppførselen når vi kommer hjem med tynne strømper, eller hendene fulle av handleposer? 

Husk på at for hver gang hunden får "positiv respons" på en oppførsel, så vil den selvsagt lære at dette er "riktig" oppførsel. Og at dersom den får "positiv respons" på en oppførsel INNIMELLOM, men ikke alltid, så vil den fortsette med oppførselen helt til den igjen oppnår positiv respons. Jmf deg selv og feks Lotto. Man prøver og prøver fordi en gang må den jo gå inn!

Ro-trening

Så: Dersom du ønsker at hunden skal være rolig inne, så husk å kose og rose når den ligger aleina på gulvet og slapper av. Ikke vent til den står opp for å klenge på deg. Gå bort til den og kos og klapp (dersom den liker det da) noen minutter etter at den har roet seg ned, feks etter lek eller et måltid. Gjenta dette flere ganger, men selvsagt ikke når den sover. Kun når den ligger våken og observerer. Slik vil hunden forstå og bli vant til at det vanker kos og god oppmerksomhet når den er rolig. Det MÅ ikke skje noe for at den skal få oppmerksomhet.  

(Easy-peasy 3)

Hvilke situasjoner og hvilken oppførsel "belønner" vi?

Tenk nøye over når du snakker til hunden - hva gjør den, og hva tror du den oppfatter at den får ros for? At den tigger? At den er stressa? At den er redd? At den nettopp har skremt katta? Når den møter noen på tur og anspent? Når det kommer noen og den tar fullstendig av? "Trøster" du når du tenker den ikke har det bra - feks når den er redd tordenvær eller dere snart skal inn til dyrlegen? Lærer den da at den følelsen den har, den reaksjonen er riktig? Muligens.

Selvsagt skal man både snakke til hunden og kose den, men ettersom hunden lærer gjennom assosiasjon - så kan det være lurt å tenke på hva vi faktisk oppfordrer den til i det daglige. 

Mine firbeinte familiemedlemmer

Jeg har fra jeg var lita vært opptatt av dyr og dyras behov. Mitt første helt egne kjæledyr var et marsvin, Buster, som jeg overtok av ei venninne. Siden har det blitt mange. Jeg har hatt ildere, rotter, marsvin, hamster, kaniner, katter, hunder, ørkenrotter chinchilla og deguser. Min interesse består først og fremst i å gi hvert enkelt dyr så gode levevilkår som overhode mulig i fangenskap. Jeg har ikke dyrene primært for min egen del (bortsett fra hunden muligens!), men for å tilby dem et best mulig liv. Derfor har de aller fleste kommet til meg via Dyrebeskyttelsen eller andre som har måtte omplassere sitt kjæledyr. Katta Kos er det barnevernet som har kommet med.

For at dyra skal ha et godt liv må primærbehovene være dekket: riktige boforhold - både størrelse, type bolig og temperatur, riktig mat og riktig stell. Jeg er nok av dem som aldri syns det blir helt bra nok...

Dyra jeg har nå presenteres her:

Kos

Trolig født høsten 2005, dvs han blir 11 år i år. Kos kom til oss via Barnevernet og var liten, ekstremt sulten og kosete da han flyttet inn. Han kom til oss midlertidig, men ble boende ettersom han sjarmerte oss i senk, og ble bestevenner med den hunden vi hadde da. Kos er kastrert og er selvsagt frittgående både inne og ute. Om sommeren er han bare innom og spiser og hilser på et par ganger i døgnet, mens om vinteren trives han best inne.

Chantie

Født i mai 2013 og blanding mellom border collie, labrador, riesenschnauzer og rottweiler, men det er Border Collien som har "slått gjennom" når det gjelder gemytt. Chantie tror jeg de fleste som følger bloggen kjenner til - og trenger ingen videre presentasjon. 

Rina

Chinchillaen Rina er 20 år i år! Hun kom til oss i 2002 da hun var 6 år gammel. Rina har dessverre alltid bodd alene, men hun får mye oppmerksomhet både av meg og nå også av Chantie. Chinchillaene kommer opprinnelig fra Andesfjellene og tilhører haremusfamilien. Chinchillaer har ekstremt mjuk pels og har pga dette blitt jaktet mye på - de er nå utrydningstruet. Disse flotte dyrene er også en del av pelsindustrien. Chinchillaer skal ha god plass til å bevege seg. I det fri kan de hoppe over 1,8 meter opp - så de har ekstremt god spenst. I det fri blir chinchillaer ca 10 år gamle, mens i fangenskap kan "de bli opp mot 20 år" - har jeg lest flere steder. Rina er altså en voksen, gammel dame som vi håper fortsatt vil leve flere år.

Elvira

Marsvinet Elvira kom til oss for omplassering i 2011, og hun er født i 2009 eller 2010. Altså er hun 6 eller 7 år gammel, noe som er en ok alder for et marsvin. Elvira har hatt flere samboere, men har overlevd dem alle. Nå er hun så gammel at jeg ikke ønsker å utsette henne for flere samboerforhold. Marsvin er ekstremt sosiale dyr og skal i utgangspunktet ikke bo alene, men det må selvsagt veies opp mot belastningen med en ny runde med tilvenning. Dessuten vil jo alltid en bli igjen alene. Også Elvira har mye sosial omgang både med meg og med Chantie. Elvira og Rina har bur som vender mot hverandre, så de har også litt "underholdning" i det muligens. 

Nå ser både vi og Elvira fram mot sommeren da det igjen er klart for å flytte ut i sommerboligen.

Syver Sagene og Mille

Mille kom til oss fra Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus i 2o12, mens Syver Sagene kom hit fra samme sted i 2014. Jeg har de siste 15 åra hentet mine kaniner hos DOOA, for på den måten kunne bidra til å hjelpe både kaniner og selve organisasjonen. Der ute i vårt land sitter mange kaniner ensomme og tiltaksløs ute i små bur. De har ingen ting å drive med - og de ender opp apatiske for i det hele tatt å overleve. Jeg anbefaler alle som vurderer å skaffe seg kanin å lese "Den store kaninboka" - skrevet av Marit Emilie Buseth - for å sette seg inn i hvilke behov kaniner virkelig har. 

Realistiske forventninger

Easy peasy 2

Det å ha realistiske forventninger til hunden er viktig. For å få det - må man vite hvor omfattende problemene man opplever er. Bjeffer hunden mye? Skriv opp hver eneste dag i tre dager hver gang hunden bjeffer, hvorfor den bjeffer - og hvor lenge det varer. Kanskje føles det som egentlig skjer i 45 sekunder hver dag som et kjempeproblem? Muligens blir livet bedre bare ved å vite at 45 sekunder er greit. Problem løst!

Det samme gjelder gå pent i bånd. Hvor pent trenger hunden å gå for at du er fornøyd? Chantie har så mye energi og livsglede at hun er ikke istand til å gå veldig pent de første minuttene på kjent sted. På ukjent sted tar det enda lengre tid før hun "roer" seg. Mens resten av turen forløper ganske ok. Særlig om vi ikke møter noen eller ser noen hunder... Men hvor stort er problemet? Ønsker man en hund som skal gå pent i bånd kontinuerlig, fra første meter ute - forbi både folk og dyr - og helt hjem, Uten det minste nøkk i båndet? Ja, da må det nok trenes mye og ofte. Mens jeg er strålende fornøyd så lenge Chantie går uten å dra i båndet når det ikke er noe kjempespennende som skjer. Hvor mange minutter av en 45 minutters tur må jeg stoppe fordi hun drar? Kanskje 10 ganger - på tilsammen 2 minutter...Er det et problem? Nei.

Jeg har opplevd at ting jeg har tenkt har vært et kjempeproblem - ikke er et problem når jeg går grundig til verks. Og når jeg har funnet ut at problemet egentlig er relativt lite, så kjenner jeg at jeg blir mer avslappet og mindre stresset. Og først DA klarer jeg å veilede Chantie på en god måte slik at vi kan få enda mer bukt med det såkalte problemet.

Det samme gjelder selvsagt med å innlære kommandoer. Hva vil vi hunden skal forstå? Hvorfor trenger den å forstå det? Og hvordan klarer vi å veilede hunden til å kople akkurat det ordet eller setningen til en spesiell handling? Når hunden KAN sitt, bli, dekk osv - og allikevel ikke utfører det, er det et stort problem? Eller tillater vi at også hunden tenker feil? Jeg gjør selv daglig feil - også med ting jeg kan godt. Jeg skriver ord feil (enda jeg er helt sikker på at de er skrevet riktig!), jeg bytter navn på sønnene mine - enda jeg godt vet hvem som er hvem osv. Hvorfor er det da så overraskende at en hund gjør feil?

Tenk litt på det! Og bruk litt til på å analysere hva er problemet, hvem er det problematisk for - og hvor omfattende er det egentlig.

Legg til bildetekst

Easy-peasy 1

Enkle løsninger på store utfordringer

Mange som skaffer seg hund er kanskje ikke klar over hvor mye "jobb" det må legges ned for å forme hunden slik man har tenkt seg. Og ofte ender det med at man gir opp fordi man ikke finner ut av det. Man gjør noen forsøk - føler man mislykkes - endrer strategi - mislykkes igjen og så videre, og på et punkt gir man opp hele greia. Noen ender med å gå turer med hunden på tider av døgnet da andre ikke er ute, eller på steder hvor man håper ingen andre ferdes. Hunden stenges inne i bur for å ikke ødelegge eller være i veien, bite eller gå "bananas" og man skylder på at bikkja ikke forstår, ikke vil forstå eller er umulig og dominant. 

Mange hunder får triste og dårlige liv av dette. Noen "tas bare fram" innimellom, og tilbringer mesteparten av livet sitt uvirksom i et bur - eller på et eget rom. HALLO!! Når vi går til det skritt å anskaffe en hund - så tar vi også på oss det fulle og hele ansvar for et annet levende vesen. Et vesen som er prisgitt oss i ett og alt! Og som fortjener bedre enn som så. Derfor er det aller første vi må erkjenne at: Vi får den hunden vi fortjener! På godt og vondt:) 

Selvsagt er det raseforskjeller og individforskjeller - og det er den første feilen mange gjør. De aner ikke at den søte lille valpen er avlet fram for jakt, apportering, gjeting eller vakting. Og så blir vi frustrert når hunden er et prakteksemplar av sitt slag! Man må nemlig ikke glemme at hunderaser er avlet fram ut fra ulike egenskaper og ferdigheter. Man kan ikke lære en vakthund at den ikke skal vokte - eller en gjeterhund at det er forbudt å gjete. I så fall nærmer det seg dyremishandling. Men man kan gi hundene andre oppgaver der de kan nyttiggjøre seg det de er avlet fram for å være gode på. Altså utnytte det de er gode til - på en riktig måte. 

Jeg tenker ofte at det å "oppdra" hund er som å oppdra et hvilket som helst annet levende vesen. Det første man må jobbe med er å få en god relasjon til hunden. Alle hunder kan trues og tvinges til "å adlyde", men dersom en hund kun lystrer av frykt for fæle konsekvenser (slag, nøkk i halsbåndet osv), så vil du ikke få en hund som lystrer deg fordi den vil, men en som lystrer fordi den må. Og jeg tror at en hund som lystrer av frykt for konsekvensene ikke er en lykkelig hund. Og vi VIL vel ha lykkelige hunder? 

Hunder er enkle individer - så en hund vil alltid gjøre det som lønner seg for den. Dette er viktig og grunnleggende informasjon for oss. Dersom det lønner seg for hunden å dra i båndet på tur (fordi den da kommer dit den vil fortere) - så vil den fortsette å dra i båndet. Dersom det lønner seg å tigge ved bordet (fordi noen til slutt gir den eller det ramler ned en bit i ny og ne) - så vil den fortsette å tigge ved bordet. Dersom den alltid får respons når den bjeffer når det kommer noen (blikk-kontakt, masse klapping fordi vi vil den skal roe seg, den som kommer setter seg ned og koser og koseprater) - så vil den alltid bjeffe når det kommer noen. Og så videre. 

Så dersom hunden gjør noe du ikke liker - analyser det som skjer i hver setting og se hva vi har lært den å gjøre. Husk at hunden får "belønning" ved at vi klapper den, snakker til den, ser på den, gir den noe. Husk også at å avlære noe er vanskeligere enn å lære noe nytt. Altså velger hunden enkleste utvei. Har det funket før - vil det trolig funke igjen. Og aller viktigst: dersom hunden opplever at 2 av 7 ganger får den mat ved bordet, men ikke de resterende 5, så vil bare tigginga bli enda mer intens. Fordi den som belønnes innimellom med ujevn frekvens, vil alltid tro at neste gang funker det! (Tenk på alle som tipper lotto: "En eller annen gang er det nok min tur!" - og de små gevinstene på et par hundre kroner er nok til å holde drømmen om storgevinsten oppe.)

Så framover kommer det noen enkle løsninger på store problemer. Og husk at hunden vil bli frustrert for at lært atferd ikke lengre fungerer, og vil i starten reagere ved å prøve enda hardere på det som har funket før. Altså problemene vil en kort periode eskalere, før hunden forstå at den skal endre taktikk. En hund som ikke er vant til å løse problemer - eller endre taktikk ofte, vil alltid trenge lengre tid enn en hund som er vant til hodejobbing.

A. Hunden drar i båndet hele tida på tur 

1. Slutt med halsbånd og begynn med sele (om du ikke alt bruker det). Ingen hunder er født med ekstremt solide halser, og et stramt bånd vil faktisk skade hunden fysisk. I tillegg er det veldig ubehagelig for hunden å hele tida føle den blir kvalt. Dette framkaller stress, og vil bare medføre at hunden drar enda mer. Hunden drar ikke fordi den er "slem". Den drar fordi vi har lært den å dra for å komme dit den vil.
2. Bestem deg for at DENNE uka skal vi SLUTTE å gå med stramt bånd - og gjennomfør det!
3. Når man skal ut på tur - så stopp og stå stille så lenge hunden drar. Med en gang båndet er litt slakt (dvs så fort trekkingen avtar) så si BRA og gå et skritt eller tre til det igjen er stramt. Stopp. Dette vil medføre at hunden blir frustrert, du blir frustrert - og turen blir trolig bare noen få meter første gangen. Cluet her er å bestemme deg for hvor lang TID skal turen ta, ikke hvor LANG skal den være. Dersom det tar 20 minutter å gå til postkassa og hjem, så husk på at hunden har jobbet ekstremt mye med hodet for å finne ut av hva dette er for noe, og den vil garantert være like sliten, om ikke mer, enn om turen var 4 kilometer lang. Og ikke juks!
4. Noen hunder vil forstå raskt at de må endre strategi og ha slakt bånd for å komme dit de vil, mens andre vil holde på den gamle strategien lengre. Men ingen hunder holder på en strategi som aldri mer virker.

B. Lære sitt, ligg (dekk), riste seg osv.

Alle hunder KAN både sitte, ligge, riste seg og masse annet. Poenget er bare at de ikke vet at vi har ord for disse aktivitetene. Den aller enkleste måten å lære hunden sammenhengen mellom aktivitet og ord er å si ordet i det øyeblikket hunden gjør det av seg selv. Da trengs verken godbiter eller noe annet oppstyr. Min erfaring er at hundene kopler dette ganske raskt dersom man er veldig bevisst på dette over litt tid. På samme måte har jeg lært Chantie at "gå på plassen din" er når hun går og legger seg i senga si. Slik blir ikke kommandoen negativ heller. Det er ingen form for straff om jeg ber henne gå på plassen sin.
Det å lære hunden å riste seg på kommando er nyttig en regntung dag. Det gjøres på samme måte. Jeg sier "riste" hver gang jeg er i nærheten og hun rister seg. Feks når hun har badet i en sølepytt.
Hunder kan også tisse og bæsje på kommando - og det er deilig å kunne følge hunden ut på fremmede steder og be henne tisse. Dette er ingen kommando som bør overdrives - for noen hunder kan ende med å holde seg helt til eieren sier ifra. Og vil være et problem den dagen eieren ikke er der for å gi tillatelse til tissing/bæsjing.

"Riste!" 

PS: Det er mulig å abonnere på blogginnleggene. Se nederst:)