Den fantastiske luktesansen

Alle vet at hunder har en fantastisk luktesans. Hunden nese er slik at den kan både puste og ta inn duftinntrykk samtidig. Og vi vet jo at alle hunderaser kan følge gamle spor eller søke opp diverse "godbiter" de finner ute på tur. Hunden opplever verden og omgivelsene gjennom luktesansen. De lukter alt som har passert og alt som kommer - og de lukter hvor vi har vært og feks hva vi har spist eller hvem vi har vært sammen med. For å lære mer om dette så ta en titt på denne filmsnutten som beskriver det på en veldig god måte. Det er psykologen Alexandra Horowitz som forklarer hvordan hundens duftapparat fungerer.

Nyere forskning viser at en av årsakene til at hunden vet når du kommer hjem fra jobb - dersom dette er på et ganske fast tidspunkt daglig - er at lukta etter eieren har sunket til et visst nivå. Så lenge vi er hjemme så "stinker vi ganske kraftig", mens etterhvert som timene går og vi er på jobb  - så minker lukta etter oss i huset. Hunden har så lært at når dette nivået er passe lavt, så kommer vi hjem igjen. Og nettopp fordi dette er så tydelig for hunden, så vet den også nøyaktig når den skal begynne å vente på eieren!

Chantie er godt vant til våre hverdagsrutiner. Vi forlater alle huset på ca samme tidspunkt, og i forkant av dette så er det jo faste rutiner: ut og tisse, frokost, tannpuss på menneskene - og på dette tidspunktet går alltid Chantie og legger seg. Hun går som regel i sofaen i stua eller på soverommet til Benjamin. Og hun blir alltid liggende mens vi ordner oss for å dra. Før vi drar er vi alltid borte og gir en godbit og koser litt - og sier at "du må være hjemme" - eller noe liknende. Og Chantie blir bare liggende - fordi hun vet at nå drar vi. Og trolig blir borte en stund.

Men i dag fikk vi testet dette duftapparatet hennes. Etter jobb skulle jeg i dag opp til foreldrene mine og klippe dem (jeg har gått frisør GK for maaange år sida, og klipper fortsatt familien), og for å være sikker  på at jeg ikke skulle glemme klippesakene så tenkte jeg det var lurt å ta de med i bilen. Klippesakene har jeg i ei veske som står på vaskerommet. Chantie lå på dette tidspunktet i sofaen i stua - helt avslappet og rolig. Men da jeg hadde hentet klippeveska og gått i gangen med den, så sto hun plutselig i gangen og var klar til å dra. Logrende og lykkelig. Hun hadde luktet veska (på 7 meters avstand) og koplet den til at da skal vi til foreldra mine. Chantie er alltid med når jeg drar dit, og også de gangene jeg skal klippe dem. Hun koplet derfor lukta av klippeveska til besøk hos foreldra mine. Jeg skjønte jo umiddelbart "tabben", og bar veska tilbake på kjøkkenet. Jeg forsto jo at jeg ikke kunne ta den med i bilen og sette Chantie igjen hjemme.,, Så når veska var plassert på kjøkkenbordet, så kunne Chantie gå og legge seg igjen. Og heller se fram til besøket i kveld.

Moralen i historien er at dersom jeg ikke hadde visst så mye om verken hundens luktesans eller innlæring, så hadde jeg trolig ikke forstått at det var jeg som hadde gitt henne denne forhåpningen. Jeg hadde kanskje heller "kjeftet litt" fordi hun plutselig begynte å mase for å bli med - til tross for at hun jo vet at vi drar fra henne på jobb og skole til samme tid nesten daglig....

Knurring - en del av hundens språk

De fleste av oss har lært at en hund som knurrer er sint - eller redd. Vi har lært at knurring er ensbetydende med "hold deg unna!" Vi har også lært at en logrende hund er en glad hund. Og vi tror at en hund som utad forholder seg stille og rolig er tilfreds og fornøyd.
Alt dette kan være feil!
Hunders språk er like komplisert som menneskers språk, og for oss mennesker er hundens språk vanskelig fordi vi er verbale - og de er i stor grad nonverbale. Vi mennesker er vant til å kunne si at vi er glade, lei oss, sinte eller redde, mens alle disse følelsene hos hunder kommer til uttrykk gjennom kroppsspråk eller "lyder" som vi ikke er like flinke til å tolke.

Dersom vi skal forstå hunden så må vi øve oss på å "lese" alle signaler den sender ut samlet. Det er ikke nok å si at en logrende hund er glad. Den kan like gjerne være stresset. Man kan ikke si at en hund som knurrer er sint, den kan like gjerne være i lekemodus. For å få større innsikt så må man konsentrere seg om å først forstå sin egen hund, for deretter å se om andre hunder har de samme signalene. Hunder kommuniserer med hele kroppen: med kroppsstilling, ører, øyne, hale, lyder og bevegelse. Bøker og filmer som Turid Rugaas står bak, omhandler veldig mye av disse signalene.

Selv så har jeg en hund som gjerne knurrer i tide og "utide". Chantie knurrer når hun blir veldig ivrig, hun knurrer under lek med oss - og i lek alene. Noen ganger når vi møter noen på gata og hun blir ivrig så kan hun både bjeffe og knurre - noe som selvsagt resulterer i at de vi møter tror jeg har en sint hund. Noe hun ikke er - og i hvert fall ikke i en slik møtesituasjon! Det er bare som om hun blir så ivrig, oppjaget og nysgjerrig at hun bruker alle de lydene hun kan komme på. Dersom jeg kjenner de vi møter som hun bjeffer og knurrer mot, så sier jeg som sant er at hun blir litt oppjaget og ivrig, men samtidig litt skeptisk - og da blir hun sånn. Hvis vedkommende vi møter bare overser henne og snakker og ser på meg, så kan vi komme rolig borttil, og så er alt bra i løpet av noen sekunder. Og Chantie kan istedenfor å bjeffe og knurre komme til å sleike og signalisere med hele seg at hun er bare snill og grei og glad.

Selvsagt skal man ha stor respekt for at de fleste hunder knurrer fordi de føler seg truet opp i en ubehagelig situasjon. Dette kan være når de har stjålet noe som du forsøker å få tilbake (knurr = "hold deg unna det jeg har tatt, det er mitt nå!"), når den møter en annen hund den ikke har noe god kjemi med (knurr = "gå vekk, jeg liker deg ikke") eller når hunden utsettes for noe den misliker sterkt eller er redd for feks blir undersøkt av veterinær eller klippet (knurr = "Dette liker jeg ikke, slutt med det!!").  Knurring er som regel et ganske sterkt virkemiddel fra hundens side, og som krever at vi forstår alvoret i situasjonen for hunden. Man skal aldri utsette hunden for situasjoner der den føler seg så misstilpass - uten at det er helt nødvendig.

Og samtidig så må man ikke la kunnskapen om at knurring er det samme som at den snart biter - få bli den eneste sannhet.

Jeg legger ved en filmsnutt som viser Chantie på isen mens hun leker og knurrer - og har det helt topp!