lørdag 30. desember 2017

Takk for 2017

2017 er snart omme og det har vært et år med mange opplevelser og hendelser. Av de største hunde-hendelsene så er det at Tasja har kommet til verden og til oss, at jeg har fått min egen hundegjeng å trene med her i Våler - og at jeg har startet Tjo-og-hei for å kunne bedrive litt råd og vink om
hundetrening og hundens måte å lære på til de som ønsker litt info. Jeg har lest flere, nye bøker basert på forskning om hund og har fått mye ny kunnskap og innsikt. Jeg har skrevet flere blogginnlegg og et par av dem er til og med publisert i medlemsblad (Berner'n og Harehunden).



 I tillegg så må jeg trekke fram både Nosework-kurs ved Artaio hundeskole og Lundqvist hundeskoles ukeskurs som usedvanlig fine opplevelser. Det viser seg at Chantie har både en god nese og er en fantastisk vannredningshund!

Når jeg nå ser tilbake på året som har vært, så er det jammen mye jeg ikke ante skulle skje! Det vil si - ingen ting av dette jeg har nevnt over her visste jeg om ved utgangen av 2016. Og det er jo det som er så bra! At årene og livet fylles med hendelser og erfaringer man ikke vet om før man er der.

På grunn av hundene har jeg fått mange nye to- og firbeinte venner! Noen har jeg truffet på kurs, mens andre har jeg blitt kjent med på tur, i Våler eller gjennom Tjo-og-hei.


Men livet med hunder er selvsagt ikke bare rosenrødt! Hele årsaken til denne store hundeinteressen har jo kommet fordi jeg for 4 år siden hentet Chantie hjem - og Chantie skulle vise seg å være en hund med mye pågangsmot, stort oppfinnsomhet, stor motivasjon for fart og utfordringer - men ikke for lydighet og perfeksjon. Chantie er fortsatt en hund som kjeder seg lett (muligens litt som sin eier...?) og som lett "faller ut" når hun mister interessen. Hun har et høgt stressnivå og girer seg fort opp. Hun er oppvakt og veldig "på", og er dårlig på å stresse ned og å være avslappet i situasjoner hvor det er noe som helst som beveger seg....Chantie trives best når hun får brukt hodet og kropp, men utfordringen min er å sørge for at hun ikke får overtenning. Hun er nå 4,5 år og jeg syns vi begynner å bli et godt team og at hun nå er i ferd med å bli litt roligere og mer avbalansert. Det har krevd mye trening - og vi må fortsette å jobbe med både kontakt og selvkontroll for at dette skal bli bra. Men hadde det ikke vært for utfordringene jeg opplever med Chantie - så hadde nok 2017 sett helt annerledes ut. Drømmen om en ekstremt lydig og rolig hund som kan gå løs overalt og fotfølge meg er knust, men slik er det vel ofte med drømmer. Drømmer må justeres etter virkeligheten og etter hva man selv har tid og ressurser til å gjøre.



Ideen om enda en hund kom da jeg skulle på ferie i sommer og måtte fysisk dytte Chantie inn i båsen på hundehotellet. Hun var desperat for å ikke bli forlatt - og det var vondt å dra fra henne slik. Enda jeg vet hun hadde det helt strålende hele uka på hundehotellet. Jeg bestemte meg der og da for at dette skulle jeg aldri gjøre mer - sette Chantie igjen alene. Løsningen ble derfor å tenke ut hva slags hundepartner vil jeg ha til Chantie, hva slags hund ser jeg for meg at hund nr 2 bør være - og valget etter mye lesing falt på en mynde: Tasja. Så Tasja er i utgangspunktet anskaffet for å være "selskapshund" for Chantie. Også på dagtid når alle er borte på jobb og skole. 

Tasja har innfridd! Tasja var den roligste (og kanskje minste?) i et kull bestående av 12 valper. Tasja er nå 6 mnd gammel, måler 66 cm mankehøgde (sånn ca) og veier 19 kg. Hun trives både innendørs og utendørs, kan sitte og bli på kommando - og ringer i bjella når hun vil ut. Hun er glad i folk, men litt skeptisk til hunder hun ikke kjenner. Fordelen for Tasja er at hun aldri er alene ettersom enten vi eller Chantie er med henne. Vi må selvsagt øve på at hun takler å være helt alene, men foreløpig har det begrenset seg til bilen og det å være ute i hagen alene. Det er ikke alt jeg har tid til å øve nok på. Til tross for at jeg vet at jeg burde. Og selvsagt innser jeg at det er dumt. Noen ganger føler jeg meg som en elendig hundeeier med altfor lite tid til dem - mens andre ganger er jeg verdensmester. Sånn er nok hverdagen til de fleste av oss. Også det må jeg leve med.
Ellers så har jeg fått enda en ny hobby: det å gjøre om gamle klær og pledd til Tasja-klær under merkenavnet "The Tasja Way" (Takk, Anita!) 😀.




Hva 2018 vil bringe er det ingen som vet enda. For min egen del så håper jeg å kunne bidra til at flere hunder får et bedre hundeliv og at flere hundeeiere blir bevisst nyere forskning for hvordan hunder er "skrudd" sammen. Jeg har ingen ambisjon om at hundene mine skal gå perfekt i bånd, skal gjennomføre verken konkurranser eller utstillinger, men at hundene mine skal ha et godt hundeliv på sine premisser. I det så ligger det selvsagt både forventninger til meg og til dem. Jeg skal gi dem trygghet og utfordringer, men ikke være urealistisk ut fra hva jeg har klart å gi dem forutsetninger for å mestre.

Men noe jeg gleder meg til i 2018, er et 6 dagers kurs om aggresjon hos hunder med den britiske veterinæren Amber Batson! Dette kan jeg veldig lite om, og ser fram til å lære mye.


Da gjenstår det bare å ønske alle mine venner, både to- og firbente, og andre som måtte følge bloggen min - et godt nyttår. Og mange gode ønsker for 2018! 
Og husk å passe godt på alle dyr på nyttårsaften - for mange er veldig, veldig redde.




lørdag 9. desember 2017

Sjalusi og urettferdighet - har hunden slike følelser og tanker?

Jeg har blitt fortalt at hunder ikke kan føle sjalusi, misunnelse eller urettferdighet. Begrunnelsen har vært at hjernen deres ikke er godt nok utviklet til å kunne gjøre slike "resonnementer" eller vurderinger. Men de seinere åra er det blitt forsket mye på hund og det viser seg jo at hunden opplever, føler, tenker og vurderer mye, mye mer enn vi før har trodd. Dersom alle hundeeiere hadde vært oppdatert på nyere forskning, så ville nok mange hunder fått et mye bedre liv. For når vi vet alt de observerer, kommuniserer, forstår og føler så er det klart at vi også må gjøre en revurdering på hvordan vi behandler menneskets beste venn.

Sjalusi er nært beslektet med følelsen misunnelse, som igjen ofte oppstår når man opplever at man blir urettferdig behandlet. Det ble gjennomført et eksperiment i Wien (1) hvor 29 hunder ble trent i "å gi labb". Når hundene behersket dette godt så testet de hvor lenge de fortsatte å gi labb uten å belønne dem. Det viste seg at de fleste gikk lei etter ca 30 "gi labb" uten belønning etter hverandre. Men hvis de fikk litt godis hver gang så kunne de fortsette nesten i det uendelige.
Selve eksperimentet gikk ut på at to og to hunder fikk "gi labb" samtidig. Og så ga man belønning bare til den ene hunden. Da viste det seg at den andre hunden som ikke fikk belønning, men som så at hunden ved siden av fikk belønning, ga opp allerede etter 15-20 kommandoer. Og enda tidligere begynte de å bli trege til å reagere. Normalt trenge man bare si "gi labb" en gang for å få reaksjonen, men nå måtte man si det to, tre ganger - når "partneren" fikk belønning, men selv ikke fikk noe. Underveis tenkte forskerne at hundene kanskje bare gikk lei av å utføre denne meningsløse kommandoen, men neida. Hvis de samme to hundene igjen ble testet i par - og INGEN fikk belønning, så fortsatte de begge 30 ganger på rad. Det samme skjedde om hunden ble testet alene. Hundene sluttet bare å samarbeide når de så at en annen hund fikk belønning for samme atferd som de selv måtte utføre uten godis....  Forskerne gjorde flere kontrollforsøk, med hunder som var helt ukjente for hverandre og hunder som kjente hverandre, hvor lette de var å trene med godis og ikke. Det viste seg at det var følelsen av å bli urettferdig behandlet som slo til og endret atferden til hundene.

Alexandra Horowitz (2) forsket i 2012 på om hunder ville reagere på urettferdighet også om forskjellene ikke var så store. Hva hvis begge hundene belønnes, men den ene får mye mer enn den andre? Vil de reagere på det? Dette testet de ut ved at to og to hunder kom fram til to ulike trenere til forskjellig tid. Begge trenerne kommanderte hundene "sitt", men den ene treneren belønnet alltid begge hundene med like mye godis på et fat, mens den andre treneren alltid ga den ene hunden mer enn den andre. Det var altså en rettferdig trener og en urettferdig trener som hundene ble utsatt for i par. Begge hundene fikk altså alltid belønning, men hos den ene treneren fikk de lik belønning, mens man hos den andre ofte ble urettferdig behandlet. Etter flere slike treningsomganger ble så selve testen utført ved at hundene en og en fikk velge hvilken av de to trenerne de ville gå fram til og utføre sin sitt-kommando. Det viste seg at de fleste hundene valgte den urettferdige treneren som hadde overbelønnet den andre hunden. Hundene hadde selv blitt urettferdig behandlet, men det kan virke som at de allikevel håpet at det denne gangen var deres tur til å få mye belønning! Hundene var altså mer lysten på å satse på at urettferdigheten ville snu i deres favør, enn å gå til en som ga lite til alle.....

Denne forskningen forteller meg at mine hunder faktisk får med seg dersom jeg behandler mine
urettferdig. Dersom Chantie får store godbiter og Tasja bare små godbiter hver gang, så vil de begge oppleve at jeg forskjellsbehandler. Jeg er usikker på om jeg har lyst å fremstå slik...

Det er derfor bevist at hunder kan forstå og oppleve urettferdighet og dermed også en følelse av å bli dårlig behandlet sammenlignet med en annen hund. Det er derfor også en stor mulighet for at hunder opplever sjalusi ut fra hvordan eieren oppfører seg ovenfor andre hunder og sikkert også mennesker. Mange hundeeiere sier at hundene deres er sjalu dersom de koser med en annen hund eller med partneren sin/barna sine. Mange hunder vil reagere fysisk på slikt ved å prøve å gå imellom (splitte), bjeffe eller også hoppe på og til og med småbite. Mange sier at dette handler om at hunder vil unngå konflikt og bråk. At de er redd for at de to som klenger - egentlig skal begynne å sloss. Men denne forskningen viser at det nok også handler om sjalusi og urettferdighet. En hund vil fint kunne kjenne urettferdighet dersom eieren vier for mye oppmerksomhet til en annen. For som vi vet så er det ikke bare godbiter som hunder higer etter og jobber for. Kos og ros er trolig mye viktigere for hundens ve og vel.



(1) Range, F., et al., 2009. The absence of reward induces inequiety aversion in dogs. Proceedings of the National Academy of Siences, 106 (I), pp.340-345

(2) Horowitz, A. 2012. Fair is fine, but more is better: Limits to inequity aversion in the domestic dog. Social Justice Research, 25 (2), pp.195-212.

Og jeg har lest boka: Hunden som skäms av Per Jensen hvor alt dette er gjort rede for:) 

lørdag 2. desember 2017

Hunden elsker sin eier og søker trygghet i oss

Forskning viser at hunder ser på sine eiere på samme måte som barn ser på sine foreldre. Hunder er hengivne og bruker mye av livet sitt på å analysere og tolke oss eiere: feks om er vi glade, sinte, redde eller rolige. Eierens sinnstilstand påvirker hundens velvære og stressnivå (0).

Forskere har benyttet seg av Ainsworths metode på hunder. En metode som psykologer bruker for å måle "styrken" i barnas forhold til foreldre. Foreldre er ikke bare de som bestemmer og kjøper mat, de representerer også tryggheten i livet til barn. Slik er det også for hundene. Selve testen går ut på at man studerer barnets/hundens reaksjon på noe skremmende (feks en ukjent person) når en forelder/hundeeier er tilstede eller ikke. Jo mer beroligende effekt forelderen/eieren har på barnet/hunden - jo sterkere er bindingen mellom dem.

Forskere fra Uppsala (1) undersøkte 20 hunder og eiere i en variant av denne Ainsworthmetoden. Hundenes oppførsel ble studert når de var i et rom der en ukjent kom inn - og der eieren etter en liten stund med samtale med vedkommende forlot rommet - for etter en stund å komme tilbake. Hundens atferd endret seg radikalt når bare den fremmede var i rommet. De lekte og undersøkte mindre og ble mye mer passive. Når eieren så kom tilbake ble denne overøst med gjensynsglede og hunden gjenopptok sin mer aktive oppførsel i rommet.

Ungarske forskere (2) gjorde en liknende test hvor de målte hundenes puls - som er en indikasjon på hvor stresset eller avslappet hunden er i ulike situasjoner. Når eieren ikke var i nærheten og hundene opplevde situasjonen som ubehagelig og kanskje farlig, så økte variasjonen i pulsen deres. Det er et sikkert tegn på at de ble utsatt for stress. Når eieren kom tilbake igjen ble pulsen stabil og normal. Slik vet vi at eieren og bindingen mellom hund og eier er viktig for hundens psykiske helse.


Jeg har alltid tenkt at det er viktig for hunden at jeg er trygg i situasjoner som for den kan være stressende eller skremmende. På lik linje som vi som foreldre tenker at vi ikke skal overføre vår frykt på barna (feks vannskrekk, høydeskrekk, redsel for tordenvær eller edderkopper!). Italienske forskere (3) har undersøkt om hunden sjekker om eieren er redd eller trygg i situasjoner som for hunden virker skremmende. Altså om det spiller noen rolle for hundens stressnivå om vi også er redde eller skremt i situasjonen. Forsøket gikk ut på at i et rom sto en installasjon som lagde lyd og hadde lange blafrende "armer" av papir. I forkant hadde hundeeiere blitt instruert godt om hvordan de skulle oppføre seg. 75 hunder og eiere skulle komme inn i rommet (hundene var løse) og en gruppe skulle nærme seg gradvis installasjonen, sette seg på huk og berøre de flagrende papirremsene samtidig som de snakket rolig og oppmuntrende til hunden. Den andre gruppen skulle sette seg med ryggen mot installasjonen og snakke skremt og opphissende til hunden. Ingen fikk lov til å bruke hundens navn, lokke på den eller bruke noen form for kommando.

Hundene oppfattet selvsagt eierens sinnsstemning og oppførte seg deretter. Hunder som hadde eiere som var rolige og berørte installasjonen - kom selv bort og flere våget til og med å snuse på papirremsene. Mens hunder med "redde" eiere hold seg langt unna installasjonen hele tida.

Det kanskje mest interessante med dette siste eksperimentet var at alle hundene under hele forsøket stadig søkte eiernes blikk. Hundene kikket like mye på eieren som på selve installasjonen. Og hundene som nærmet seg den farlige dingsen brukte bekreftende blikk på eieren som motivasjon for hvert eneste skritt de nærmet seg. Altså dobbeltsjekket de med eieren om dette var riktig eller trygt.

Vi som hundeeier betyr altså særdeles mye for hunden vår sin sinnstilstand og velbefinnende. Er vi som eier "likegyldig" mot hunden vår, så vil vi raskt ende med en hund som ikke har det så bra - fordi den ikke får den helt nødvendige kontakten med oss. Vi er viktigere for hundene våre enn vi kanskje forstår! Dette er et ansvar vi som hundeeiere må ta - på lik linje som vi loser våre barn trygt gjennom livet, uten å bli for overbeskyttende.

Hundeeiere som "avviser" sine hunder - er dermed med på å gi dem en dårligere psykisk helse og et mer utrygt liv.





Referanser:
(0) Jensen, P., (2014). Hunden som skäms. Natur & Kultur. S.32-37.

(1) Rehn, T.et al. 2014. I like my dog, does my dog like me? Applied Animal Behaviour Science, 150, pp. 65-73
http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0168159113002426

(2) Gácsi, M.et al., 2013. Human analogue safe haven affect of the owner: Behavioural and heart rate response to stressful social stimuli in dogs. PLoS ONE, 8(3), p.e58475.
http://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0058475

(3) Merola, I., Prato-Previde, E. & Marshall-Pescini,S., 2012. Social referencing in dog-owner dyads? Animal Cognition, 15 (2), pp.175-185.
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21874515


mandag 13. november 2017

Hunden forstår at jeg er lei meg

Mange hundeeiere påstår at hunden deres oppfører seg ulikt ut fra eierens sinnsstemning. Hvis eieren er lei seg eller i dårlig humør, så oppfører hunden seg annerledes enn når eieren er stresset eller glad. Andre derimot sier at hunden verken har følelser eller hjerne til å forstå andres følelser. Dette er selvsagt feil. Forskning har for lenge siden avslørt at alle dyr har følelser - kan kjenne nedstemthet og glede, sinne eller tilfredshet. Selvsagt kan de det. Men kan hunden se hvordan vi mennesker har det?

Hunder kan blant annet se av øynene våre hvordan vi har det! Hunder er gode på å skille på bilder av sinte og glade mennesker. Men forstår de at hvordan ansiktet ser ut - henger sammen med hvordan vi føler oss? 

Forskere i Wien tok bilder av ansikter med glade eller nøytrale uttrykk. Bildene ble delt i to - en halvdel med øyne og den andre halvdelen med munnen og haken. Hundene i forsøket fikk godbiter når de pekte med nesa på enten en glad eller en nøytral ansiktsdel. En gruppe hunder fikk altså godbiter når de så en halvdel av "smilende" øyne, en annen gruppe fikk godbiter når de pekte på en smilende munn. Samtidig var det tilsvarende hundegrupper som ble lært opp til å peke på nøytrale halvdeler.

Når hundene hadde forstått hva som ble ventet av dem - så ble de testet på de ansiktsdeler de ikke hadde øvd på. Altså - hunder som hadde blitt trent i å peke på smilende øyne, fikk se bare smilende eller nøytrale munner. Mens de som var trent i å peke på smilende munner - fikk se bare øyne-halvdeler.  Dette hadde ingen av hundene problemer med å kople. Det var altså lett for hunder som har øvd på smilende munner - å plukke ut smilende øyne. Og omvendt.

Dette eksperimentet viser tydelig at hunder ikke bare tolker ansiktsuttrykk som abstrakte bilder (helheter), men at de forstår at det er en sammenheng mellom øyne og munn - og hva de uttrykker.

Så neste gang hunden din ser deg dypt inn i øynene - så er den kanskje på utkikk etter å finne ut om du har en god dag eller ikke. Og kanskje er hunder bedre på å lese dette, enn det vi er?


(Kilde: Müller, C.A., et al. (2015). Dogs can discriminate emotional expressions of human faces. Current Biology, 25, 1-6.)

lørdag 4. november 2017

Kloklipp av hund

Det å klippe hundens klør er noe som de aller fleste må gjøre jevnlig. Og noen oftere enn andre. Det er derfor helt avgjørende at dette er en ganske ok øvelse for hunden. Tenk på kloklipp som alt annet du trener hunden din til! Det er noe som må assosieres med noe positivt - og det skal være hyggelig for hunden.
De aller fleste oppdrettere har jobbet med å venne valpene til å få klippet klørne, men det er ikke dermed sagt at dette går som en lek heretter. Det må trenes jevnlig - og vi må sørge for at dette blir en god treningsøkt for hunden med masse godis. For hvis du ikke gidder det - hvis du tvangsholder hunden for å bli fortere ferdig, så kan du fort ende med en hund som ikke liker hendene dine, ikke liker å bli holdt og i verste fall ikke liker å være i nærheten av deg....Og som i hvert fall ikke har stor tillit til deg i andre situasjoner heller.

Aller først: hvor ofte skal klørne klippes?
Og svaret er at det er individuelt ut fra hvor aktiv hunden er på underlag som naturlig sliper klørne, om den graver eller klatrer mye - og i det hele tatt hvor fort klørne vokser. Poenget er at når hunden går vanlig, så skal du normalt ikke høre noe særlig "klikking" fra klørne mot underlaget. Hvis du hører klørne veldig godt mot underlaget - så er de for lange.

Spiller det noen rolle om klørne er lange??
JA! Det er smertefullt for hunden å ha lange klør, fordi hver gang den tråkker ned - og du hører klikket fra klørne - så skyves kloa tilbake i neglrota som igjen gir økt press på leddene i tærne og vridning av tåa som har den lange kloa. Og dersom de går lenge med lange klør, så blir denne feilstillingen av tærne permanent, noe som selvsagt er veldig smertefullt og som vil gi belastningsskader andre steder også. 

Hvordan gjøre kloklippen til noe hyggelig?
Enten du har en valp eller en voksen hund som er redd for kloklippinga, så er framgangsmåten lik. Det handler om å gi hunden gode assosiasjoner til alle ledd i en kloklippe-seanse. Det handler om å bli tatt på beina - noe som mange hunder syns er ubehagelig. Det handler om at noen holder fast ett og ett bein. De handler om selve klotanga som er skummel i seg selv - og det handler om at klotanga faktisk skal klippe i kloa - noe som er både et trykk og et hørbart klikk. 

Begynn med trene på at hunden tåler å bli tatt på beina og labbene. Benytt kosestunder og massasjestunder - når du allikevel koser med hunden så bruk den andre hånda til å nærme deg beina. Gjør det til en vane å alltid kose, stryke og klemme litt på labbene også. Ikke lag noe nummer ut av det - gjør det helt naturlig og rolig. Ikke bare TA rett på labben, men følg strykebevegelsen fra ryggen/sida til hunden, ned langs beinet og helt ned til labben. Ofte vil hundene godta det bedre. Om du merker at hunden ikke liker dette, så bruk godbiter og ros fordi den finner seg i det.

Når hunden tåler at du tar på beina og labbene - så fortsett forsiktig med å holde litt fast i labben og ta på klørne. Husk at man starter med bare noen sekunder først, for så å trene hunden til å tåle dette.

Når hunden er komfortabel med å bli tatt på labbene, klørne - samt å bli holdt litt fast, så er det tid for å introdusere klotanga. De hundene som allerede har dårlige erfaringer med tanga, vil trolig bli litt hysteriske bare av synet av den og springe unna. La klotanga ligge framme over tid. Feks på et bord ved siden av sofaen eller godstolen. Ta gjerne tak i tanga noen ganger, men legg den raskt fra deg. Ikke si noe - ikke gjør noe nummer ut av det. La gjerne hunden lukte på den dersom den vil det. 
Målet er at hunden IKKE skal bli stressa og hysterisk når du holder i klotanga. Dette trengs nok godbit-tilvenning. Hold i tanga - gi hunden godbit. Legg tanga fra deg. Repeter dette noen ganger, slik at hunden assosierer mætti gode godbiter med klotanga. Etterhvert vil den kunne komme løpende når klotanga kommer fram :)

Når du har kommet så langt - at hunden syns det er ok å bli tatt på labbene, bli holdt fast i labben - og det at du holder i klotanga - så kommer neste fase: nemlig å kunne klippe klør. Sørg for at dere sitter godt, at hunden er avslappet og at dere koser dere. Det er lurt å øve på dette når hunden har vært på en lang tur og den ikke er full av energi - men overrask den aldri med dette når den sover. 
Kos og klapp hunden, stryk nedover beina til du kommer til labben - gi godbit/ros. Ta klotanga inntil labben og klipp i lufta foran kloa - legg klotanga kjapt bort og gi godbit. Gjør dette raskt og mange ganger - uten å være borti kloa. Så på den 5. eller 6. gangen så kan du trolig klippe bittelitt ytterst på ei klo. Avslutt med et par tre luft-klipp. Gi godis etter hvert klipp. 
Og avslutt alltid før hunden blir stresset og vil bort! Hvis du klarer dette i starten - så vil progresjonen i øvelsen være så mye bedre. For hvis hunden aldri rekker å få panikk eller bli redd - så vil den raskt slå seg til ro med hele seansen og bare vente på godbitene.

Her i huset så er Chantie veldig redd for labbene sine, og vi har brukt lang tid på å komme rundt med kloklippen. Ofte klipper vi bare to-tre klør om gangen - og ikke alltid er disse på samme labb heller. Men hun finner seg i det - og hun ligger ganske rolig. Her fungerer det best å gjøre det rett etter langtur eller lek og at Chantie ligger på siden og er avslappet. Jeg bruker allikevel alltid noe tid på kos og massasje før jeg tar fram tanga. Og etter kloklippen også så avslutter jeg med godis og kos. Ved å avslutte med kos og klapping, så vet hun at det vanker mer kos og stryking når kloklippen er over. Dermed så stikker hun ikke bare av.

Tasja derimot syns kloklipp er helt ok. Hun er ikke redd for labbene sine og ei heller klotanga. Så hun kan jeg klippe alle klørne på i løpet av veldig kort tid, men hun vil gjerne sitte på fanget.

Hvordan skal klørne klippes?
Dette fins det flere fine nettsider på - og youtube-filmer og jeg linker til noen nedenfor her. Det viktigste er å ta bare litt og litt - og være forsiktig så det ikke begynner å blø. Hunder som har lyse negler er lettere å klippe for der ser du nerven. Chantie derimot har svarte klør, så her må jeg følge godt med. Men så lenge jeg hele tida trimmer de så de ikke blir for lange, så har jeg også god kontroll på hvor korte de skal klippes.


Knarvik dyreklinikk har en veldig informativ og god side om kloklipp, med film og tegninger.
Gentofte dyreklinik har en instruktiv film om hvordan klippe når klørne har blitt for lange.

Slik liker Chantie å ligge når klørne klippes :D

Alle mine blogginnlegg kan fritt deles - slik at flere firbeinte kan få en bedre hverdag.



lørdag 28. oktober 2017

Hvorfor mange hunder ikke KAN gå pent i bånd

Mange av oss irriterer oss over at hunden ikke kan gå pent i bånd. Den drar til tross for at det må være ubehagelig for den, den bykser etter en katt til tross for at den jo må vite at jeg henger i andre enden av koppelet, når den lukter noe interessant er det som om den kopler helt ut at vi faktisk driver og går tur... Jeg har også trodd at alle hunder kan lære seg å gå pent i bånd (dvs ikke dra kontinuerlig, samt stoppe når båndet blir stramt) - og at det bare er sløve eiere som ikke får det til. Hunder kan jo lære de utroligste ting - så dette med å ikke mase når de går tur bør jo være relativt enkelt. Og med den forrige hunden min så var det også enkelt. Litt iherdig trening - og vips så gikk hun fint. Så hører det med til historien at hun ikke eide verken jaktinstinkt eller var spesielt nysgjerrig av seg...

Og så fikk jeg Chantie - og ingen skal tro at vi ikke har trent. I hundrevis av timer gjennom flere år. Vi går - når båndet strammer så stopper jeg, venter, hun står - venter - og til sist slakker hun opp - og vi kan gå videre. Denne teknikken som fungerte fint på Susie (min forrige hund, golden retriever), fungerer bare sånn passe på Chantie. Dvs den fungerer fint så lenge det ikke lukter noe, skjer noe eller fins noe annet som kan forstyrre. Godbit-metoden fungerer mye bedre på Chantie, og kontakt-lyd fungerer også - men det er fortsatt slik at ligger det noe godt i grøfta, eller det dukker opp en katt, så bør jeg ha oppdaget det først for å klare å holde kontakten med henne gjennom forstyrrelsen....
Det skal sies at det stort sett hele tida går bedre. Hvis hun ikke er full av energi etter en slapp dag - for da tar det fort noen minutter å "få henne på nett" med meg.

Men så har jeg nå kjøpt meg ei helt ny bok om den misforståtte hunden - som er 100% forskningsbasert og tar for seg alle myter og alt vi "tror" om hunder. Så viser det seg at hundens hjerne ikke er i stand til å forstå sammenhengen med å gå pent i bånd - ei heller dette med omveier. De første ulvene begynte å samarbeide med mennesker for ca 15 000 år siden og deretter har de blitt til de familiemedlemmer som hunder er i dag. På alle disse tusenvis av år så har hundene utviklet seg - man har avlet på de som passer best til å leve med mennesker, og det viser seg at til og med hundens fordøyelse har tilpasset seg menneskenes matvaner.

Hundene har vært gjeter, jakter, voktere og i all hovedsak vært til hjelp for menneskene i 15 000 år, mens de siste 50-80 åra har menneskenes livsstil endret seg betraktelig i de vestlige landene. Menneskenes behov for hund har endret seg fra hjelpe-hund til selskapshund. Fra å springe løs på gården til å skulle gå tur i bånd i tettbygde strøk og byer. Det betyr at alle vi som har selskapshunder krever noe av hundene som vi ikke har klart å avle fram godt nok enda. Vi krever at de skal gå pent i bånd, holde seg inntil eieren - og styre sine instinkter. Om nye 50-100 år så har vi nok fått avlet bort mer av deres iboende instinkter til å jage, vokte og gjete - men enda har vi ikke klart det. Det betyr at dette med å gå pent i bånd er vanskelig for hunden.

Hunden kan lære veldig mye så lenge menneskene trener dem og hunder vil samarbeide. Men hunder klarer ikke å finne ut av så mye helt på egenhånd - og en av årsakene til dette er en "logisk brist" som de har - som er helt selvsagt for oss mennesker: hunden forstår ikke at noe som henger sammen faktisk påvirker hverandre. Dens hjerne er ikke istand til å forstå at hvis den drar i ene enden av båndet - så følger jeg med. Hunder kan LÆRE at hvis du drar i tauet - så får du det som er i andre enden, men den vil ikke finne på det av seg selv hvis ikke tauet vender rett mot den - fra det den vil ha. En engelsk forskergruppe plasserte godis i en skål i et bur der hundene ikke kom til det. Et snøre var bundet fast i skåla og strakte seg ut av buret og ved hjelp av dette kunne hundene trekke godisskåla til seg. De fleste hundene fant ut av dette ganske raskt, men bare i en spesiell situasjon: når snøret var plassert i rett linje ut av buret. Om snøret ble plassert diagonalt så klarte de færreste hunder det. I steden krafset de i buret og gulvet. De forsto ikke at snøret kunne være til hjelp. Hunder er ikke flinke til å forstå at fysiske ting påvirker hverandre.

Vi er vant til å se aper, kråker og andre dyr som bruker redskaper for å få tak i ting, pirke ut maur og larver fra trær, åpne bokser og lignende - mens hundene våre gjør aldri det. Har du noen gang sett en hund som henter en pinne for å få fram ballen fra under sofaen?? Nei - den graver heller febrilsk i gulvet og sofaen - uten forståelse for at den kan pirkes ut med noe. Selv om man forsøker å vise hunden dette, så skal det mye til at den forstår det. Den kan lære en og en situasjon, men den vil ikke kunne forstå at den seinere kan få tak i noe ved hjelp av noe annet.

Denne bristen hos hunden er vanskelig for oss mennesker å forstå - fordi vi er "født" med forståelsen om at ting påvirker hverandre. Et ganske så lite barn vil forstå at trekker du i et tog, så vil vognene følge med etc. Vi er altså født med dette - mens hunder ikke engang kan lære det....

Så hva har dette med bånd-gåing å gjøre? Jo - en hel del! Vår frustrasjon over at hunden drar - kan ikke overføres til hunden. Hunden forstår ikke at det er tyngden av oss som gjør båndet stramt...For den er det bare noe som strammer. Og ekstra urettferdig blir det da om eieren i frustrasjon drar hardt tilbake. Hunden vil da føle stor smerte - uten at den kan forstå hvorfor. Hvis eier i tillegg kjefter og er sint - så får du en hund som ikke har det noe bra på tur i det heletatt....

Så hvordan skal man da få disse turene til å bli bra? Jo - man må tenke at båndet ikke er der, men at man må lære hunden å ville være i en viss omkrets rundt eieren til enhver tid. Man må lære hunden at det er i nærheten av meg du skal være - det er her det er fint å være, og det er inntil meg du skal komme når det skjer noe uforutsett eller jeg lokker på deg. Koppelet er kun er ekstra forsikring dersom hunden ikke husker å holde seg i nærheten...Båndtrening kan like godt foregå uten bånd ;)



PS. Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste til alle hundeeiere. Den er på svensk, men kan kjøpes via libris.no. Fantastisk bok - som det garantert blir flere blogginnlegg av!

Og alle mine blogginnlegg kan selvsagt deles - 
slik at flest mulig hunder 💜 får et bedre liv med sine eiere.


lørdag 21. oktober 2017

Smarte og dumme hunder

Jeg hører ofte folk si at hunden deres er skikkelig dum - eller for den del ordentlig smart. Men er dette rettferdig ovenfor hundene våre? Hvordan defineres en smart eller dum hund? Hva gjør hunden din til dum eller smart? Er den dum som ikke forstår ordene du forventer at den skal forstå? Til tross for at hunder i liten grad kommuniserer med lyd - eller på norsk? Er den smart fordi den lærer det du vil den skal lære fort? Eller fordi den er kreativ og utforskende og derfor raskt finner ut av det vi vil den skal gjøre?

Vi bedømmer hundene våre grusomt urettferdig - fordi vi bedømmer dem ut fra menneskelige krav, egenskaper og muligheter. Jeg vedder på at mange av de som sier og TROR de har en dum hund - ikke har tenkt på at de har en firbeint skapning som kan lukte veien tilbake til bilen på fjelltur (enda det har regnet en hel time!). At hunden deres kan vekke dem før et jordskjelv eller jordskred kommer - fordi de registrerer små bevegelser i bakken. At hunden deres er superflink til å kommunisere med andre hunder. At den kan lukte om eieren deres utskiller stresshormoner (adrenalin) eller lykkehormoner (endorfiner).

Det er det samme med definisjonen av intelligens hos mennesker. Vi sier at noen er veldig intelligente - feks medlem i Mensa - og da betyr det at de er gode til å se logiske rekkefølger på tallrekker, figurer og matematiske oppgaver. For folk så har vi heldigvis forstått at man kan ha andre typer for intelligens også. Vi snakker om relasjonskompetanse og sosial intelligens.

Mens vi sier at hunder er dumme eller smarte....
Jeg lurer egentlig på hvem det er som har misforstått? ;)

Så - slutt å vurder hunden din ut fra menneskelige egenskaper og "krav". Start med å sett deg inn i hvordan hunder oppfatter, lærer og resonnerer - samt føler! Så vil dere få en mye enklere hverdag og hunden vil få et bedre hundeliv 💜.


Tasja - mynde. En av de "dummeste" rasene har jeg blitt fortalt. Selvsagt bare tull! 

søndag 8. oktober 2017

Kobbel og bånd - lag selv!


Jeg mener at kobbel man får kjøpt i diverse dyrebutikker (eller andre butikker som fører slikt) er unødvendig dyre - og generelt altfor korte! Når man skal gå tur med hunden så fungerer det dårlig med et kobbel som er halvannen til to meter langt. Hunden får lite bevegelsesfrihet - og eieren blir irritert fordi hunden vimser og strammer båndet hele tida. Løsningen er selvsagt å gi hunden litt mer bånd det meste av tida, slik at den kan snuse, vimse, tisse og surre litt fram og tilbake.
Det er ikke alltid hunden som er "umulig", men ofte vi som har feil innstilling, forventninger og ikke minst utstyr.

Flere har spurt meg hvor jeg har fått tak i leiebåndene jeg bruker - og svaret er at disse lager jeg selv.
Det er både billigere og man kan lage i ønskede lengder. Det er kjempelett!


Ta en tur på feks Biltema og sjekk ut hva de har av tau til båt og bil. Jeg har kjøpt det som heter "Slepetau for jolle" og koster 249,- kr (pr i dag) for 20 meter INKLUDERT tre fine løkker for å holde i i tre ender. Det er genialt! Her får dere altså tre leiebånd som kan kuttes i passende lengder - og også flere bånd som kan brukes utendørs hvis man fester hunden i bånd utenfor hytta eller huset i kortere perioder. Slepetauet er det gule som Tasja har på seg her.

Deretter kjøper man karabinkroker - det fins mange typer - både låsbare og de man bare "klikker" selen fast i. Også Clas Ohlson, Maxbo og andre har slike i ulike utgaver og holdbarhet. Husk å ta høgde for at tau og kroker må tåle om hunden din rykker til skikkelig! Krokene er ofte dimensjonert ut fra bruksområde. Og en hund som rykker til har større kraft enn bare vekta si.



Og skulle du ha for mange kobbel - så kan man alltids bare klikke to sammen: og vips har man et dobbelt så langt koppel (Chantie har her to sammenkoblede kobbel).

Så ut å handle tau, karabinkroker og lag leiebånd i ulike lengder - til ulikt bruk. Når man går på tur med hunden for hundens del, så bør man ha tre meter til disposisjon - minst.


onsdag 27. september 2017

Ekstreme forventninger til hundene våre

Som hundeeier så vil jeg at hunden min ikke skal knurre, bjeffe, flekke tenner eller snappe etter mennesker. Selvfølgelig! Vi godtar ikke slik oppførsel i det hele tatt - og mange straffer hundene sine med høylydt kjefting, rykking i båndet, vannspruting, nakketak eller holding over snuten. Det er fort litt krise dersom hunden din knurrer mot noen på gata eller hjemme... Men - hva er det som utløser denne oppførselen hos hunden?
Veldig, veldig ofte handler det om frykt. Hunden står ovenfor noe den er redd - enten fordi den tror det er en reell fare, fordi det er noe totalt ukjent, eller fordi den forbinder situasjonen med noe den har vært i tidligere som ikke var godt for den. Og hunden forsvarer SEG ved å forsøke å skape avstand til det den frykter - ved å skremme det andre bort.

Når vi som eiere i slike situasjoner ikke aksepterer hunden frykt, men blir sint på den, påfører den fysisk smerte eller tvinger den inn i den situasjonen den gjør alt for å unngå: så trigger vi selvsagt frykten enda mer. Og det kan ende med at hunden biter - fordi den ser ingen annen utvei... Og dette er fysiske reaksjoner den ikke kan noe for at den opplever! Tenk om du selv har skikkelig flyskrekk og blir båret ombord i et fly, mot din vilje - jeg garanterer at du ikke blir kvitt flyskrekken, men heller blir sint, gjør fysisk motstand og får en kjempestress-reaksjon! Men slik tror vi at vi kan løse en hunds frykt. Ved tvang og vold...

Og - hva med de gangene hunden "mister holdet" og kommer til å vise tenner og glefser? Det kan den gjøre fordi den er redd, fordi den er stressa, fordi den vil være i fred, men forstyrres hele tida - fordi den har vondt i ryggen eller magen, mens vi vil børste den eller klø den - og ikke respekterer dens signaler om å la være. Vi forlanger av våre firbeinte venner at de aldri eksploderer, at de aldri blir fly forbanna, at de alltid klarer å kontrollere sin frykt, sitt stressnivå og sin frustrasjon...Og er det rettferdig?

Tenk på barn som krangler, biter, lugger og dytter i barnehagen. Tenk på søsken som krangler i baksetet på bilturen. Tenk på hvordan voksne folk oppfører seg på julebord, i taxikø en sein lørdagsnatt eller på ektefeller som har fått litt nok av hverandre. Alle kan eksplodere - på et eller annet vis. Men vi forventer at HUNDENE ikke gjør det!

Dette er ikke et forsvar for aggressive hunder! Men det er et forsvar for at hunder må bli forstått på sine premisser! Det er VI som har tatt ansvaret for DEM - og da er det VÅRT ansvar å forstå dem, forstå de situasjoner de havner i - og klare å hjelpe dem ut av situasjonen på en god måte. Uten vold, straff eller tvang - fordi de er redde, stressa eller frustrerte. Det er VI som må lese signalene i god tid - og gi hunden en annen mulighet enn å glefse, knurre eller i verste fall bite.


Her er det bare lek, men kan allikvel se og høres voldsomt ut. Da er det viktig å kjenne hunden sin godt for å kunne gripe inn dersom det "tipper over" pga mye adrenalin.



fredag 22. september 2017

Valpeperioden - Tasja 13 uker gammel

Tasja er blitt 13 uker gammel og har bodd hos oss i 4 uker. Ukene har gått med til å bli kjent, gjøre henne trygg, se hvordan Chantie og Tasja finner ut av det med hverandre og ikke minst diskutere hvilke møbler som kan soves i og om noen kan gnages på....



De første ukene man har valp så er det viktig at den får opplevd så mye som mulig - uten å bli for sliten eller bli skremt av noe. Tasja var med på jobb (kontoret, masse møter og en del hit og dit), gikk i Storgata i Elverum, har vært på skogstur, hilst på mange folk og hunder - samt noen andre dyr også. Dessverre så er hun ingen stor fan av bilkjøring enda - og hun fikk derfor lov å være hjemme tidligere enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt. Vi startet selvsagt smått med bare en liten stund - for så å lytte, snike oss innpå huset for å se hva som foregikk - og det viste seg at dette gikk veldig fint. Tasja og Chantie trives sammen - og Tasja var rolig selv om jeg dro. Chantie er jo vant til at vi forsvinner på jobb og skole - så hun legger seg bare. Og det gjorde Tasja også raskt.


Jeg var selvsagt ekstremt spent på hvordan huset så ut da jeg kom hjem etter at de for første gang hadde vært alene noen timer - men det har gått over all forventning. De har tilgang til stue, gang og kjøkken - og Tasja har fått en egen tisseplass i stua ved verandadøra. Hun tisser stort sett der - men har bommet et par ganger da de sikkert har lekt og hun har glemt seg. Slikt må man regne med!



For at de skal ha nok å drive med - og helst velge leker framfor møbler å tygge på - så er leker, oppklipte pledd etc strødd utover det meste av huset når vi drar. På denne måten har de aldri langt til "noe" lovlig. Det skal allikevel sies at det har gått med et tidsskrift (jeg hadde glemt det på stuebordet, så det var min feil!), et sofahjørne er blitt litt lurvete og jeg ser nok antydningen på en pute. Det fine er at jeg ikke har noen møbler jeg er redd for - da alt er kjøpt brukt for mange år siden.



Ellers så opplever jeg at jeg må forsvare at jeg ikke bruker bur hjemme. Det føles litt rart. Jeg har forståelse for at noen hunder trenger bur i korte, korte perioder - og jeg har selv måtte ty til bur for å få Chantie til å måtte gire ned når hun var valp og alt gikk i ball for henne. Men man kan faktisk ha valp uten å bruke bur også i 2017. Som man kunne i alle år før en eller annen luring kom på å lage burdyr av hunder... Men man må selvsagt hundesikre huset litt. Jeg har stripset fast ledninger og annet som kan være fristene å gnage på. Pynteting (puter, lysestaker, duker, lavt-hengende bilder o.a.) er fjernet. Sko og jakker jeg er redd for er utenfor rekkevidde. Og så gjelder det altså å ha massevis av lovlige greier å holde på med. Og dokasse er satt fram.

Dokasse ved verandadøra. Når de er hjemme alene så MÅ Tasja ha et lovlig sted å tisse. Hun skal ikke utsettes for å ikke vite hvor hun kan gjøre fra seg når det kniper.


Tasja har opplevd at det er både regn og vind - så jeg har innsett at hun selvsagt må ha klær.
En hund uten pels og lite underhudsfett fryser lett.

Denne har jeg sydd av et pledd - og den er til å vokse litt i.


Hun har vært med løs i skogen et par, tre ganger og det har gått helt fint. Hun elsker å springe kjempefort - og trenger å lange ut, enten hun er ute eller inne. Hun har vært hos veterinær og blitt vaksinert og chippet - og har gjennomført sitt første bad. Hun forsto nok ikke omfanget av å hoppe uti etter Chantie - så hun var raskt oppe igjen og da måtte hun helt opp på armen og få litt kroppsvarme.

Chantie lærer Tasja å finne pinner!

Hos veterinæren.


Vi øver så smått på både å gå tur (korte!), sitte pent og gjøre noen helt enkle øvelser for å få brukt de små grå. Men å legge seg ned for å få godbit er helt uaktuelt! Hun er et matvrak som sier ifra så fort hun er sulten - og hun legger på seg ca 1 kg i uka. Hun har dessverre vokst ut av fanget - men hun sover fortsatt store deler av natta med Benjamin.
Når vi driver med matlaging på kjøkkenet så vil jeg ikke ha hunder rundt beina. Chantie har lært at om hun da sitter pent på plassen sin, så vanker det ofte en godbit. Dette har nå Tasja også forstått - så her sitter hun og venter på om det kommer noe denne gangen.



Tasja trenger mye mat fordi hun vokser så fælt - og maten får hun ofte ute på plenen eller på gulvet inne. Da lærer hun å bruke nesa - å konsentrere seg - samtidig som hun belønner seg selv hver gang hun finner mat. Og jo større område man sprer maten utover - jo mer tankevirksomhet kreves. God mental trening samtidig som man får i seg maten.


Men en valp skal teste grenser og drive med "ugagn" en god stund enda:D


torsdag 31. august 2017

Tasja har blitt en del av flokken

Da har det gått en uke siden vi hentet Tasja hjem til oss. Det har vært en begivenhetsrik uke - for både hunder og mennesker. Av 8 netter, så har hun sovet gjennom 6 av dem. En natt ble hun vekket av at katta Kos kom for nært innpå og den andre natta svinset hun oppe litt fordi hun måtte ut - muligens. Jeg var forberedt på noen flere våkennetter, men det har gått greit. Det KAN ha noe å si at hun liker å ligge varmt, og derfor sover veldig godt sammen med Benjamin ♥.



Tasja kom til oss onsdag kveld, og allerede fredag måtte hun bli med på sitt første møte - personalmøte på Elverum bibliotek. Tasja sov seg gjennom det meste av møtet, fordelt på to bibliotekarfang. Etter fredagen har hun blitt skikkelig godt vant til Elverum rådhus sin kontorfløy og mange av de ansatte. Hun har deltatt på Rådmannens ledermøte, Kulturs leder- og rådgivermøte, Informasjonsmøte for TV-aksjonen, Lederopplæring og noen andre "småmøter". Og hun sover seg gjennom alle - på fanget mitt. To ganger har hun blitt forvekslet med en håndveske - da hun en time eller to ut i møtet plutselig beveger litt på seg. Ellers så har kontoret mitt for øyeblikket blitt omgjort til et passe rom for en valp som trenger å bevege seg litt, og det er nok av kolleger som nå stikker innom kontoret for å hilse på Tasja.










Selvom Tasja er rooooolig på jobb, så er hun desto mer aktiv hjemme. Bare på den uka som har gått ser vi stor forskjell både på størrelse (hun er en seng- og fang-hund, men vokser snart ut fra fanget!), trygghet og fart. Det skal springes mye - og fort! Inne som ute.

Chantie har tatt godt imot Tasja, og det tok bare et par døgn før de begynte å bli trygge på hverandre og leke sammen. Nå - etter en uke - så har de en veldig god kjemi. Begge inviterer til lek og kan både si nei-takk og avslutte den. De er kjempeglade når de møter den andre (feks etter en jobbdag for Tasja, eller en langtur med Chantie) - og de begynner å nærme seg hverandre i både avslapping og tygging på bein. En gang har Tasja valgt å ligge inntil Chantie i steden for et fang, men utfordringen er at Chantie har masse pels og blir fort varm, mens Tasja har null pels og vil gjerne ligge inni ei dyne eller oppi et fang...


Tasja liker ikke bilkjøring, så etter noen mislykka bilbur-forsøk (noen korte turer har gått bra, men hvis hun begynner å ule, så girer hun seg bare mer opp!) - så har hun nå midlertidig rykket fram til fanget. Godt festet. Planen er å få dette på stell i løpet av helga. Da blir det øving på bursitting i stillestående bil, på ekstremt korte turer med veileder (fra baksetet), samt tilpasset kjøring i forhold til tida på døgnet. Vi har prøvd med både godbiter, kong fylt med leverpostei og tepper, men når stresset blir for stort så "enser" hun det ikke i det heletatt - og dermed må vi rykke litt tilbake til start.

I sitt korte liv her hos oss så har hun rukket å hilse på mange folk - og en del hunder. I går var hun med på sitt første uformelle hundetreff hvor hun møtte både Truls, Lotta og Asbjørg. Tidligere i uka har hun møtt Iron og Billi. Og det går bra! Hun er litt skeptisk og reservert ovenfor noen i starten, mens andre går hun rett bort til. Det viktige for meg er at hun får BARE gode møter - med både mennesker og dyr nå de første ukene. Disse første ukene kan nemlig prege hennes forhold til hunder og mennesker resten av livet.


Det er artig å se hvordan Chantie er blitt en klok og oppdragende storesøster. Når Tasja gjør noe ulovlig (stjeler sko, biter i sofahjørner, graver i gulvtepper o.l.) så er Chantie der med en gang og sier ifra om at dette er ikke greit - høgt og tydelig. Og Tasja forstår - i hvert fall en liten stund. Tasja har heller ikke noe herjebehov med oss - for det tar Chantie seg av. Også det å være utsatt for biting (som var veldig, veldig intenst og langvarig med Chantie) slipper vi som tobeinte helt unna. I hvertfall så langt. Chantie tar av for det.


Og jeg ser at Chantie får utløp for mye av sin oppsamlede energi sammen med Tasja. Det er viktig for meg å opprettholde all aktivitet med Chantie - så vi går turer, trener og koser like mye som før. Men jeg merker at Chantie virker mye mer fornøyd i det daglige - nå når hun har fått selskap i Tasja.


søndag 6. august 2017

Gjør hundetreningen til en suksess - hver gang!

Chantie og jeg har vært på ukeskurs i hundesport  - og det har vært en fantastisk uke. Men om jeg skal oppsummere overordnet alt jeg har har drevet med denne uka, så er det nettopp dette: Gjør hver trening med hunden til en suksess! Og det er akkurat så enkelt som det høres vanskelig ut.

Det handler om at:
1. Hunden er hund. Det er den som vet hvordan den fungerer, tenker, resonnerer og løser oppgaven. Det er alltid hunden som sitter på fasiten!
2. Om hunden ikke gjør som jeg trodde den skulle - eller det jeg ville den skulle gjøre - så var den som tenkende, levende vesen i sin fulle rett til å forstå noe annet. Hunder er ikke vrange eller trassige.

Så - hvordan skal hundetreningen bli en suksess hver gang??
For det første så må jeg være motivert. En halvhjertet innsats fra meg vil utvilsomt smitte over på hunden fordi jeg slurver, er sur eller overvurderer hunden.
Deretter må treningen være så enkel for hunden at den kan lykkes, men samtidig så utfordrende at det ikke blir kjedelig. Og så må du kjenne hunden din såpass godt at du ser om den er sliten, kjeder seg, er motivert eller overivrig.

Og så kommer det vanskelige - se det som hunden gjør og prøv å forstå hvorfor den ikke gjorde det jeg ville.
Fordi hunden gjorde
a) det beste den kunne ut fra det jeg signaliserte
b) det den trodde var riktig.
c) den ville noe helt annet selv (følge en lukt, jage en katt)
Den har garantert ikke tenkt at "nå skal jeg jammen vise hvor vrang og vanskelig jeg kan være".

Så - ikke kjeft, men ta en ørliten pause og gjør en vurdering i hva som skjedde (stilte jeg for store krav til konsentrasjon, ferdighet, forståelse??) og tenk igjennom hva hunden faktisk gjorde. Fordi den gjorde det som var LOGISK for den!

Eksempel 1:
Hva skjedde: Du sa "stå" og hunden satte seg.
Hvorfor: A) Hunden kan ikke stå-kommandoen. B) Hunden syntes du var streng i stemmen og satte seg for å prøve å dempe strengheten din. C) Den så en annen hund og ble helt forfjamsa og glemte alt.
Hva gjør du nå: Du lokker hunden opp i stående med en godbit samtidig som du sier "stå!  - bra" og gir godbit. Dette gjør du tre-fem ganger fra sittende, liggende, gående. Og så stopper treninga mens dere får det til begge to:) Ta tre minutters pause, og prøv igjen. Suksess!

Eksempel 2:
Hva skjedde: Du prøver å lære hunden å gå fot/på plass, men den drar og vimser hit og dit.
Hvorfor: a) Fordi hunden ikke forstår hva du vil den skal, du kommuniserer dårlig. b) det lukter noe superspennende like ved!(mangler impulskontroll!)  c) den er full av adrenalin fordi den endelig skal trene! (fysisk stress-problem)
Hva gjør du nå: Ta ett steg tilbake i treninga og få tilbake hundens fokus ved å gjøre noe den mestrer (sitt, dekk eller noe annet)! Deretter trener dere noen kontaktøvelser (blikk-kontakt, "følg meg" etc) og dermed så har dere kommet dere på et positivt spor igjen - og må starte med fot-trening fra et enklere nivå! Suksess!


Hovedbudskapet er: Ikke terp på det dere ikke får til! Det gir bare dårlige opplevelser - og skaper en dårlig relasjon med deg og hunden - og du gjør den usikker fordi den faktisk ikke forstår hva du vil. Hvis dere mislykkes i noe - så sørg for å gjøre noe som lykkes! Og gjør det enkelt:) Hunder VIL lykkes! Hunder VIL ha ros og belønning! Hunder jobber bedre når det er hyggelig å være sammen med deg. Og også hunder kan ha hodepine, ha dårlige dager og være umotiverte - og det må være lov. De er ikke maskiner, men levende vesener med både tanker og følelser - som deg og meg.

Men noen tips til enkle innlæringer for suksess er dette:
Si "sitt" når hunden setter seg av seg selv.
Si "dekk" (ligg) når hunden legger seg av seg selv.
Si "hit" (kom) når hunden kommer springende mot deg av seg selv.
Si "tisse" når hunden tisser (kan være fint å kunne ta hunden ut i noen situasjoner og be den om å tisse, feks på hotellovernattinger).
Si "bjeffe" når hunden bjeffer.
Si "stille" når hunden slutter å bjeffe.
Si "gå på plassen sin" når den legger seg på plassen sin.
Si "bade" når hunden kaster seg ut i dammen.

Alle disse kommandoene har jeg lært Chantie ut fra når HUN gjør det. Det betyr at hun KAN alt dette helt av seg selv, mens jeg har bare fortalt henne hva det heter på menneskespråk. Og etterhvert så kunne jeg jo si kommandoen - og hun forsto. Man trenger nemlig ikke å lære en hund å sitte eller å komme - alle KAN det. Men de vet ikke hva det heter:)

Så - sørg for at hver trening blir en suksess. Det gjør det morsommere å trene - og det gjør det enklere for hunden din å forstå. Noen hunder syns ikke det er så morsomt å terpe og terpe, mens andre hunder har all verdens tålmodighet. Så kjenn din hund - og utnytt dens styrker på best mulig måte.

fredag 4. august 2017

Chantie skal bli storesøster

Jeg har lenge sagt at jeg etterhvert skal ha en hund til, men har trodd at jeg skulle vente til begge gutta flytter hjemmefra. Men siste året har jeg tenkt mer og mer på at det ikke er bra for Chantie å være såpass mye alene hjemme. Jeg ser at hun trenger selskap, hun trenger at det skjer noe, hun trenger å kommunisere - og at timene jeg har på ettermiddagen etter jobb ikke alltid er nok. Chantie er rolig og komfortabel med å være alene hjemme - og hun har hele huset å boltre seg på. Dermed kan hun bevege seg, ligge på forskjellige steder, leke litt, se ut av vinduet etc, men jeg ser at dette ikke er tilfredsstillende nok for henne. Og nå når gutta også er borte hele dagen, så blir det mange timer aleina. Det som var den utslagsgivende hendelsen for å skaffe en hund til NÅ, var tidligere i sommer da hun skulle avleveres på hundehotellet fordi vi skulle til utlandet en uke. Jeg VET at hun har det helt supert på hundehotellet, og jeg vet at de også steller bra med henne - allikevel så bokstavelig talt klamret hun seg fast til beina mine da jeg tvang henne inn i "båsen". Hun hold fast i meg med begge framlabbene, og jeg forstår jo det! For hun kan jo ikke vite om dette er for et døgn eller for alltid.... Der og da bestemte jeg meg for at Chantie skal aldri mer avleveres på hundehotell alene. Neste gang skal de være to:)

Så jeg har fulgt med på annonser. Hjertet mitt sier at jeg bør ta en omplasseringshund slik at jeg kan hjelpe en som trenger hjelp. Men hjernen min sier at jeg bør skaffe en valp som kan formes til å passe inn hos oss. Jeg har jo særlig en gammel katt å ta hensyn til. Kos (katten) har dessverre ikke blitt noen fan av Chantie fordi Chantie er for vill, og Kos er for rolig og snill. Han tar ikke igjen når hun blir voldsom, men flykter unna. Det har gjort at jeg har måtte tilrettelegge en del i huset for at dette skal fungere. Kos har fått sine egne sovehyller i stua - helt oppunder taket, vi har grind inn til soverommet mitt - slik at Kos kan gå under, mens Chantie er utestengt. Han har egen katteluke fra soverommet som gjør at han går inn og ut som han selv vil - og vi har jobbet masse for å få Chantie til å opptre så rolig som mulig i nærheten av ham. Det å da få inn en voksen hund for å bli vant til Kos er ikke enkelt.

Jeg har jo ellers også noen krav: den nye hunden må ha anlegg for å bli roligere enn Chantie. Den må allikevel tåle å bo med en aktiv hund og kunne være utholdende, men rolig og sindig. Jeg vil ha en hund med litt størrelse, og ettersom jeg bor på byggefelt, så må den ikke være "bjeffete" og styrete med folk som passerer. Alle disse "feile" tingene har jeg jo i Chantie, så jeg trenger noen som kan balansere henne litt etterhvert. Den nye hunden må kunne være med på langturer, like å være ute og like å være i aktivitet. Jeg vil jo gjerne trene to hunder både i agility, nosework, søksarbeid og kanskje til og med lydighet dersom den nye skulle ha anlegg for det. men så kan det jo uansett være at det eksemplaret av en valp jeg skaffer meg blir opplært av Chantie til å bli like oppvakt og aktiv, men det må jeg jo da bare håndtere etter beste evne.

Så....etter å ha lest om diverse raser, sett på de ulike hundene jeg møter på min vei. Vurdert ulike raser med fordeler og ulemper - og fulgt med på diverse annonser her og der - så dukket det plutselig opp et aktuelt valpekull i nærheten. Så i går dro Benjamin, Chantie og jeg for å hilse på valper, foreldre og eiere. Jeg var nok mest nysgjerrig på foreldrene, for det er jo ut fra dem man kan "se" hva man kan forvente. Og de var bare helt fantastisk rolige, trygge, sosiale og behagelige. Vi var der en lang stund og fikk snakket godt med hundeeierne, hilse på alle valpene og fikk se de over lengre tid og hvordan de oppførte seg ovenfor hverandre, foreldrene, eierne og andre dyr på gården. Og etterhvert plukket vi oss ut en jente ut fra dens væremåte og plass i flokken. Og det gjør jo ikke noe at den i tillegg var verdens søteste;)

Så om et par uker flytter lille Tasja til oss. Hun er myndeblanding (blanding av polsk mynde og saluki) - og vi tror det blir veldig bra etterhvert. Valpetida er alltid slitsom og utfordrende, men det fine for Tasja er jo at hun ikke trenger å være alene-alene på en stund. Hun vil forhåpentligvis finne seg godt til rette her hos oss - sammen med Chantie, og da vil de jo alltid ha hverandre♥.


søndag 16. juli 2017

"Hvis du er LITT glad i hunden din -

- og ikke har et ønske om å påføre den smerte og skader, så bruker du sele." - fritt etter Els Vidts. "Fortell alle du kjenner som er glad i hunden sin dette." sa hun.

Hvorfor det er slik, skal jeg redegjøre for i dette innlegget. Håper flest mulig tar seg tid til å lese dette enten du er enig eller uenig - i utgangspunktet. For HUNDENES skyld.

18.juni i år deltok jeg på et foredrag holdt av belgiske Els Vidts som har gått i dybden på hvilke skader som kan oppstå ved bruk av halsbånd. Els Vidts driver sin egen hundeskole i Belgia, og foredraget hennes handler utelukkende om anatomi og ikke oppførsel/oppdragelse av hunder. Hundens anatomi er alle enige om - nemlig. Det er ingen som ikke tror på hundens anatomiske oppbygning. Dermed er det heller ingen tvil om hvilke følger halsbåndbruk kan få for hundens kropp...

Anatomi

Hundens og menneskets anatomi er lik. Det er ingen som betviler menneskets anatomi, men det kan virke som mange betviler hundens anatomi. Hvorfor er det slik? De fleste mennesker jeg kjenner tenkar at halsen er et "svakt" punkt på mennesker. Gjennom hals og nakke går alle signaler mellom hjerne og resten av kroppen - og får man en nakkeskade (nakkeslengskade feks) så vet vi at dette kan få følger for resten av livet. Og det skal ikke store vridningen til heller, eller en liten påkjørsel bakfra før skaden er skjedd. Mens vi tenker at det å nappe i et halsbånd til hunden er helt ok? Hvis du napper så hardt i halsbåndet at hunden trekkes mot deg, så er det faktisk hele hundens kroppsvekt du drar! Vi kan jo tenke oss selv hvor hardt det er om vi står på alle fire - med et tau rundt halsen, og blir dratt så hardt at vi forflytter oss flere meter. De fleste av oss vil nok da være redd for at vi har pådratt oss en nakkeskade som vil gi oss hodepine resten av livet. For ikke å snakke om skader på luftrør, spiserør, skjoldbruskkjertel, tungebein eller nakkevirveler. Men at vi gjør dette mot hundene våre igjen og igjen bryr vi oss ikke om! Og det verste er jo at hunden vår kan ikke fortelle oss at dette har påført den skader for resten av livet - det er kanskje derfor vi fortsetter med denne mishandlingen....



Huden og muskler

Huden er vårt største organ. Hva gjør halsbåndet med huden? Mange hundeeiere som møte kritikk for halsbåndbruk svarer med å si at "Hunden har en veldig sterk nakke". Da bør man forstå hva som er musklenes funksjon. Musklenes funksjon er å skape bevegelse (trekke seg sammen), ikke å beskytte halsen. Man bygger ikke muskler ved å ha konstant trykk på dem. Hos mennesker så har vi hodet helt på toppen av kroppen, så våre halsmuskler må ikke jobbe MOT gravitasjonskraften. Vårt hode "hviler" på hals og nakke. Hals/nakkemusklene til en hund må hele tiden jobbe mot gravitasjonskraften fordi hodet stikker ut foran kroppen. Hunden bruker sine nakkemuskler i ALLE bevegelser. Feks når den går eller løper så må nakkemusklene stabilisere hodet slik at det gir stabile synsinntrykk. Horisonten må alltid være stabil ellers vil den miste balansen. 

Hundens hode veier ca 10% av kroppsvekten. Dette er ganske mye for nakken å holde oppe hele tida, og det er klart at en hund derfor vil ha større nakkemuskler enn oss. En hund som har ordentlig nakkeskader vil ofte bruke hodevekta for å komme seg opp fra liggende eller sittende stilling. Så neste gang du møter argumentet med at hunden har så kraftfull nakke, så svar gjerne at det er fordi den hele tida må holde hodet oppe - mot tyngdekraften. Og ikke fordi musklene kan fungere som et skjold mot halsbåndet. Musklene beskytter ikke "utover" - man skader muskelfiberene litt hver gang man klemmer hardt på dem. Bare tenk på en fotballsparker som får en lårhøne...

Bein og knokler

Både hunder og mennesker har tungebein. Tungebeinet er et hesteskoformet lite bein som sitter helt ubeskyttet øverst på halsen (der hvor man gjerne får instruksjon om å ha strupebåndet for at det skal gjøre størst skade....) hvor tungemuskel og underkjeve er festet. Hos mennesker er dette ett bein, men hos hunder består det av flere små bein. Årsaken til at de har et mer fleksibelt tungebein er at de skal kunne tygge og svelge større biter. Tungebeinet hos hunder brukes også ved bevegelse. Men et lite napp her kan gjøre at dette tungebeinet knekker eller vris og hunden vil få livsvarige skader. 

Man vil mistenke at tungebeinet er skadet dersom en hund som løper alltid lukker munnen når den tar brå svinger. Hunder som løper fort har nesten alltid tunga slengendes ute og pga gravitasjonskraften vil den slenge motsatt av den svingen man tar. En hund som har smerter i tunga vil derfor lukke munnen når den svinger for at tunga ikke skal slenge så mye og påføre smerter. Ofte kan det være vanskelig å observere dette fordi det skjer så fort, men film gjerne hunden din og se det etterpå.
Andre indikasjoner på at tungebeinet er skadet er at hunden har problemer med svelging - mens vi ofte tror den er matlei. Hvis hunden ikke lengre er glad i å tygge på tyggebein, eller den tar pauser i spisinga, så kan det tyde på problemer med tungebeinet.

Alle nerver, blodtilførsel og informasjon går gjennom hundens (og menneskets) nakkevirveler. Nakkevirvelene og musklene er til for å bevege hodet (10% av kroppsvekta) og ikke for å dra 90% av kroppsvekta - som blir den faktiske funksjonen når vi drar en hund etter hals/hode. Trykk og feil bevegelse for nakkevirvlene gir etterhvert forkalkninger og ødelegger nakkebrusken. I tillegg skal det veldig lite til før de to øverste halsvirvelene kommer litt ut av stilling i forhold til hverandre (de skal passe som hånd i hanske) og det blir da trykk mot nerver inni her. Ofte snakker vi om at hunder er stive og støle fordi de er gamle, mens i realiteten er det mange års feilslitasje (skapt av oss pga halsbåndbruk!) som har gitt disse forkalkningene og skadene. Vi mennesker snakker jo også om belastningsskader, skader ved å løfte og bære feil over tid, langvarig ensformig kroppsarbeid - som gir skader i rygg og nakke...Dette er det samme som vi påfører hundene våre.

En hund med nakkeskader vil ha smerter som likner på isjias, men har ingen mulighet til å fortelle oss det! Og det vi ikke vet - tror vi ikke på, eller?? En hund som ofte slikker eller biter på frambeinet/-a sine gjør muligens dette fordi det er vondt. Den opplever prikking i beina, og biter for å få det bort...

 Luftrør og spiserør

Spiserøret til hunden er full av muskler. Maten "faller" ikke ned gjennom spiserøret, men blir dyttet ned av muskler. Slik er det hos oss også. Vi kan spise selvom vi ligger, men vi får mer hjelp av naturlig fall, fordi vi oftest har hodet høyere enn kroppen når vi spiser. Hos en hund er det motsatt. Den har så og si alltid hodet lavere enn resten av kroppen når den spiser. Dermed må den har kraftigere muskler. Men som tidligere skrevet - musklene er ikke et skjold mot trykk utenfra, men de er designet for å føre maten nedover mot magesekken.  

Strupelokket (epiglottis) er en slimhinnekledt bruskplate bak tunga som forhindrer maten i å havne i luftrøret. Dette strupelokket kan lett skades av halsbånd-rykking, og hunder som hoster etter drikking eller spising kan ha problemer med strupelokket. 

Luftrøret består av tynne bruskringer som lett skades. Disse har ingen beskyttelse, og hver gang vi hører kvelelyder når hunden drar i båndet, så er det luftrøret som kollapser....Vi forårsaker altså luftrør-kollaps som på fagspråket kalles tracheal collapse. Noen hunder er født med dette, men da er det ofte nederst i luftrøret. Vi forårsaker dette med viten og vilje øverst. Følelsen for hunden er den samme som om noen tar kvelertak på oss...

Blodårer

Arterier har mye muskler og holder seg åpne av seg selv. Vener kollapser uten blodtilførsel. Også slike blodårer går selvsagt gjennom nakke/hals for å nå hodet og hjernen. Når vi strammer i halsbåndet så påvirkes selvsagt blodstrømmen i blodårene. Trykk mot blodårene fører til høyere blodtrykk i hjernen og økt trykk i øynene, noe som kan føre til hjerneslag (blodårene sprekker!) og  stær som gir svekket syn. 

Nervesystem

Det autonome nervesystem er forbindelsen mellom hjernen og vitale organer - og dette styrer ufrivillig aktivitet som pust, hjerteslag, fordøyelse etc. Bruk av halsbånd kan gi direkte og/eller indirekte skader (ved hevelse/press fra vevet rundt) på dette og kan få alvorlige følger.

Skjoldbruskkjertel

De aller fleste kjenner noen som har problemer knyttet til skjoldbruskkjertelen. Vi er kjent med at man kan ha høgt eller lavt stoffskifte - og det gir seg utslag i dårlig apetitt, lavt energinivå og andre symptomer. Skjoldbruskkjertelen er et av de største hormonproduserende organen i kroppen. I tillegg til å regulere stoffskiftet så har den også påvirkning på hjerte- og pustefrekvens, kroppstemperatur, utvikling av hjernen, cellevekst og humør. Skjoldbruskkjertelen sitter helt ubeskyttet foran nederst på halsen...Det skal derfor veldig lite til før denne skades, hovner opp og problemene er i gang. En hund med dårlig apetitt, dårlig humør eller som plutselig utvikler dårlig forhold til andre - kan ha stoffskifteproblemer. 
Lavt stoffskifte hos hund oppdages som regel først når hunden er 4-10 år gammel, og når 75% av funksjonen i skjoldbruskkjertelen er borte.... Symptomene utvikles over år, og eierne feiltolker ofte symptomene som at hunden begynner å bli gammel. 

Vil du fortsette med å bruke halsbånd??

Jeg håper at du etter å ha lest denne litt lange artikkelen har kommet på bedre tanker dersom du fortsatt bruker halsbånd på hunden din. Det er ingen grunn til å fortsette med det, i hvert fall. Hundefolk som er oppdatert på forskning og interessert i hundens ve og vel blir ikke imponert over eiere som hevder at hunden deres aldri drar og derfor kan bruke halsbånd i steden for sele. Også hunder som aldri drar kan komme i situasjoner hvor halsbåndet kan stramme/klemme til. Du kan møte en hundeeier som ikke har kontroll på SIN hund, det kan dukke opp noe som skremmer hunden din så den instinktivt hopper unna, eller du som eier kan brått måtte trekke hunden til deg for at den ikke skal bli påkjørt av en bil i høg fart. 

Greia er nemlig at ett rykk kan være nok om hunden din er uheldig. Tar du sjansen på det?

Men heller ikke alle seler er like gode for hundens bevegelse og anatomi. Flere seler kan også skade hunden, så ta en titt på brosjyren som er utviklet av Els Vidts for å få vite hvordan en sele skal være. 

For som hun sa: "Hvis du er det minste glad i hunden din - så bruker du sele!"