onsdag 17. mai 2017

17.mai = masse godis og spennende lukter til kvelds

17.mai er ingen festdag for hunden - på dagtid. Familien stresser med mat, klær, rydding og pass av klokka. Hunden sniker seg unna og legger seg på plassen sin og venter på at den unormale oppførselen skal gå over...
En hund har ikke noe i et tog å gjøre, ei heller i gata inntil toget. Det er for mye kjas og mas - og særlig små hunder blir veldig små ved siden av dresskledte og bunadskledte bein. De kan fort bli tråkket på eller skremt. Og det kan endre med at hunden glefser eller bjeffer for å "forsvare" seg og da er det verken moro for hund, eier eller den som uforvarende kom borti.
Har du en ekstremt trygg hund så kan den selvsagt være med i utkanten av det som skjer, men ikke midt i kaoset. Kaoset av viftende flagg, fløyter, trommer og russebiler! Har du en valp så kan en slik dag være nok til å gi han opplevelser som vil prege ham resten av livet. Han kan bli redd for smell, støy, musikk og folk, viftende elementer (feks klesvask kan assosieres med flagg), og du kan derfor ha gitt ham en ny frykt i livet.

Men til kvelds er det hundens tur å feire 17.mai! Når folk har forlatt arenaen så dukker hundeeierne opp med sine lykkelige hunder. Nå vanker det lukter og massevis av godbiter. Halvspiste pølser, hamburgere, en kakebit og litt is! Men styr unna sjokolade. Selvsagt er ikke alt like sunt, men i små doser går det fint. Som når vi dytter innpå med det vi vet vi ikke har godt av - eller tåler.

La hunden få snuse seg gjennom det som har skjedd på stedet i løpet av dagen.

Væsjego - 17.mai er servert!


lørdag 13. mai 2017

Lytt til hunden

"Jeg er sliten, og trenger en pause."
Jeg sier ofte at Chantie er så flink til å gjøre seg forstått. Hun signaliserer  mye til meg og er lett å lese. Så plusetlig har jeg jo nå innsett at det kanskje ikke bare er det at HUN er flink til å gjøre seg forstått, men JEg er også flink til å forstå! Jeg har alltid vært opptatt av kommunikasjon - mellom mennesker, mellom dyr og mellom mennesker OG dyr. Det er derfor jeg også alltid har vært opptatt av å forsøke å forstå hva Chantie mener.

De fleste hunder lærer raskt å gå til utgangsdøra når de må ut og gjøre fra seg. Og de aller fleste hundeeiere er bevisst dette signalet. Men jeg er redd mange hundeeiere overser mye annen kommunikasjon og det gjør jo at hunden etterhver forstår at det er ingen vits i å kommunisere for den får ingen reaksjon lell...

Jeg avviser aldri Chanties kommunikasjon. Jeg er alltid oppmerksom på hva hun vil. Når det nærmer seg kveldsmat-tid så legger hun seg i gangen ved matskåla. Er hun veldig sulten så blir hun stående der. Jeg gir henne da alltid mat - som respons på hennes utsagn om "Jeg er sulten!".

Når hun vil ut så går hun mot døra. Vil hun bare ut å stå i bånd for å få med seg det som skjer - så går hun litt bakover når jeg henter fram leiebåndet. Da forstår jeg at hun ikke vil at VI skal ut å gå, men hun vil stå ute i bånd.

Når hun vil ut i hagen går hun til verandadøra. Ofte piper hun litt her, fordi det er lettere for meg å overse denne kommunikasjonen fordi hun jo ofte oppholder seg i stua ved verandadøra uten at hun vil ut.

Når hun vil leke, så henter hun en leke og kommer springende og hoppende mot meg. Det koster meg lite å leke i 3-4 minutter da, og ofte er det nok til at hun er fornøyd. Og hun fikk respons på kommunikasjonen.

Når hun vil ha dentastix så går hun dit hvor disse blir oppbevart - og kaster lange blikk mot oppbevaringsstedet. Dette belønnes med en dentastix, men det hender jo hun prøver seg på denne flere ganger. Da gir jeg henne beskjed om at "nei, du har fått i dag" - og viser henne stopp-tegn med hånda. Det aksepterer hun og går. Men jeg har respondert på kommunikasjonen hennes:)

Når Chantie står ute i bånd og vil inn, så bjeffer hun EN gang. Da responderer selvsagt vi alltid og spør om hun vil inn. Dermed har vi ingen "gneldrehund" som opplever at bjeffing ikke fungerer.

Når vi går tur og hun ser en vannpytt, så spør hun kjapt om hun kan bade. Dette skjer i et brøkdels sekund og er lett å overse. Det er et kjapt blikk på vannet og meg - og så forventer hun respons i form av ja eller "ikke nå".

Noen ganger legger hun seg ned når vi har vært på tur - og nekter å hoppe inn i bilen. Jeg forstår ikke alltid hva hun mener da, men forstår jo at hun mener hun ikke er klar for å ligge i bilen. Noen ganger betyr det at hun vil ned til vannet og bade først, andre ganger betyr det at hun syns turen har vært for kort. Uansett så kjefter jeg aldri for denne oppførselen, og som regel har jeg tid til å vente de to-tre minuttene det tar før hun sier  "ok da, så kan vi dra hjem" og kommer luntende og hopper inn i buret i bilen...

Hvis jeg hever stemmen inne til andre familiemedlemmer fordi jeg er irritert eller engasjert - så bjeffer hun mot meg og går. Det betyr ro deg ned. Jeg responderer ved å se henne og si "Det er i orden" og så roer jeg meg litt ned med både intensitet og stemmehøgde. Det er som regel helt fint å bli minnet på at nå oppfører jeg meg litt dårlig.

Når jeg kommer hjem så er Chantie alltid hoppende glad. Hun viser gjensynsglede med hele seg og er sikkert glad for å få selskap og fordi det er akkurat meg som kom nå. Hunder er flokkdyr og har det best sammen med oss. Det er da viktig at jeg også blir glad for å se henne og bekrefter at "jo - vi hører sammen!".

Flere ganger daglig kommer Chantie bort til meg og setter seg inntil meg. Hun kan touche borti meg med snuten eller legge hodet eller labben i fanget mitt. Alt dette er sterke signaler på tilhørighet og kjærlighet. Hvis jeg ikke respondere så kan det bety "at jeg liker deg ikke" - og det er vel det siste vi vil si til hunden vår! Klapp og kos alltid når hunden inviterer til det. Gi den bekreftelse på at vi hører sammen. Bruk 30 sekunder på det - alltid! Jeg oppsøker også Chantie når hun sitter eller ligger for å gi slik fysisk kjærlighet. Det er viktig for meg å ha et nært bånd til henne.

Chantie kan fint fortelle meg flere ting: hun kan be meg følge etter seg om det er noe hun vil ha tak i eller vise meg. Hun han vise meg hvor hun har vondt eller at det sitter noe i pelsen hun vil bli kvitt. Hun sier ifra om morgenen dersom jeg har sovet litt for lenge - og hun kan lett si til meg at nå er det kjedelig her - jeg trenger at vi finner på noe. Chantie peker med øynene. Hun kaster kjappe blikk mot det kommunikasjonen gjelder. Husk alltid å følge med på blikket til hunden! Det er lett å overse. Trolig kommuniserer hunden din masse med deg som du overser...

Alle hunder kommuniserer, men hvis de opplever å ikke få respons så slutter de selvsagt. Det er ingen vits i å snakke til noen som ikke hører. Eller som i verstefall blir sint fordi de oppfatter det som mas...

Lytt til hunden din! Det er aldri for seint å lære seg å lytt til hunden :)

"Kom igjen, prøv å ta ballen fra meg!"



torsdag 4. mai 2017

Gåtur med hunden

Jeg har filmet et par filmsnutter som viser hvordan Chantie og jeg går tur - når vi går tur for hennes skyld. I den første filmsnutten er vi ute og går på byggefeltet som vi bor på. Her er det spennende lukter, både etter folk og dyr - og innimellom litt matsnadder. Her ser man hvor mye Chantie faktisk bruker nesa hele tida på sin tur. Det er den hun opplever verden gjennom. Og som vi vet - så kan hunden oftest bare bruke ett sanseorgan intenst om gangen. Dette er selvsagt ikke helt riktig, men når de er dypt konsentrert om noe spennende, så gidder de selvsagt ikke la seg forstyrre. Det gjør ikke vi heller! Og det betyr at de ikke hører maset til eieren om å enten gå videre, eller å ikke følge den spennende lukta....

Det beste for hunden er å få surre i sitt eget tempo - og oppleve verden gjennom sine sanser. Og vi syns selvsagt at dette er ganske kjedelig og meningsløst fordi vi ikke kjenner alle de deilige luktene.

Hvis dere følger med så ser dere også at Chantie innimellom titter opp på meg. Dette er fordi vi har trent en del blikk-kontakt og jeg vil at hun skal se på meg for å se om det "kommer en ny beskjed". Vi har trent ved at jeg har godbiter i munnen og "ploffer" disse ut til henne når hun tar øyekontakt. Hun vet selvsagt aldri når disse kommer - så derfor kikker hun opp i ny og ne.




Filmsnutt nr to viser en helt ordinær tur langs en skogsbilvei. Her er trener vi samtidig litt på innkalling. For at hun skal ha den friheten som hun trenger på tur så har jeg koplet sammen to leiebånd slik at det blir ca 3-4 meter langt. Jeg bruker ikke rullebånd fordi disse er for "tynne" og har i flere tilfeller skadet hunder når de har kjervet seg inn i dem. Dessuten så holder jeg mye bedre i et leiebånd enn i en rullebåndkasse.




Det som er felles for turene er at vi går tur for Chanties del. Og at jeg har fokus på henne selvom vi bare er på tur. Det betyr at vi kommuniserer underveis. Feks så ser jeg på henne når hun ber om å få bade - og da svarer jeg selvsagt øyeblikkelig på det. Hvis ikke, så ville hun uansett ha prøvd seg. Og da er det bedre for samarbeidet vårt at jeg har sagt ja og at vi fortsatt begge er glade, enn at hun spør - jeg reagerer ikke - hun prøver å bade lell - og jeg blir sint. Da er turen ikke så morsom lengre for noen av oss. Alternativt kunne jeg svart "ikke nå" på spørsmålet hennes, og så kunne hun fått vist hvor flink hun er som tar et nei for et nei. I alle tilfeller så var det avgjørende sekundet da hun stopper opp med fronten mot vannet og ser på meg - hvis jeg hadde oversett det spørsmålet, så ville utfallet uansett blitt dårlig.

Selvsagt øver Chantie også på å gå "fot". Men det å gå fot, altså helt inntil beinet til eieren, er en  øvelse på linje med å sitte bamse, snurre rundt eller dekk. Det er ingen hyggelig form å gå tur på for hunden. Det blir som at vi som mennesker må gå forbi en haug med spennende og interessante aviser, mennesker, godteri og annet som bare ligger gratis der og venter på oss - men så tvinges vi til å late som vi ikke ser det... Det er så lett for oss å glemme at hunden sanser gjennom nesa kontinuerlig! Og at det er et hav av inntrykk som vi ikke vet er der en gang!

Noen sier også at hunden deres aldri vill slutte å snuse dersom de fikk bruke den tida de vil på hver eneste flekk. Da svarer jeg: PRØV da vel! La hunden få snuse seg ferdig - så kan heller antall kilometer dere går reduseres med halvparten. Og jeg garanterer at hunden er minst like sliten og trolig lykkeligere etterpå.

Hunder vil ikke gå lengst mulig - de vil oppleve mest mulig!