Takk for 2017

2017 er snart omme og det har vært et år med mange opplevelser og hendelser. Av de største hunde-hendelsene så er det at Tasja har kommet til verden og til oss, at jeg har fått min egen hundegjeng å trene med her i Våler - og at jeg har startet Tjo-og-hei for å kunne bedrive litt råd og vink om
hundetrening og hundens måte å lære på til de som ønsker litt info. Jeg har lest flere, nye bøker basert på forskning om hund og har fått mye ny kunnskap og innsikt. Jeg har skrevet flere blogginnlegg og et par av dem er til og med publisert i medlemsblad (Berner'n og Harehunden).

 I tillegg så må jeg trekke fram både Nosework-kurs ved Artaio hundeskole og Lundqvist hundeskoles ukeskurs som usedvanlig fine opplevelser. Det viser seg at Chantie har både en god nese og er en fantastisk vannredningshund!

Når jeg nå ser tilbake på året som har vært, så er det jammen mye jeg ikke ante skulle skje! Det vil si - ingen ting av dette jeg har nevnt over her visste jeg om ved utgangen av 2016. Og det er jo det som er så bra! At årene og livet fylles med hendelser og erfaringer man ikke vet om før man er der.

På grunn av hundene har jeg fått mange nye to- og firbeinte venner! Noen har jeg truffet på kurs, mens andre har jeg blitt kjent med på tur, i Våler eller gjennom Tjo-og-hei.

Men livet med hunder er selvsagt ikke bare rosenrødt! Hele årsaken til denne store hundeinteressen har jo kommet fordi jeg for 4 år siden hentet Chantie hjem - og Chantie skulle vise seg å være en hund med mye pågangsmot, stort oppfinnsomhet, stor motivasjon for fart og utfordringer - men ikke for lydighet og perfeksjon. Chantie er fortsatt en hund som kjeder seg lett (muligens litt som sin eier...?) og som lett "faller ut" når hun mister interessen. Hun har et høgt stressnivå og girer seg fort opp. Hun er oppvakt og veldig "på", og er dårlig på å stresse ned og å være avslappet i situasjoner hvor det er noe som helst som beveger seg....Chantie trives best når hun får brukt hodet og kropp, men utfordringen min er å sørge for at hun ikke får overtenning. Hun er nå 4,5 år og jeg syns vi begynner å bli et godt team og at hun nå er i ferd med å bli litt roligere og mer avbalansert. Det har krevd mye trening - og vi må fortsette å jobbe med både kontakt og selvkontroll for at dette skal bli bra. Men hadde det ikke vært for utfordringene jeg opplever med Chantie - så hadde nok 2017 sett helt annerledes ut. Drømmen om en ekstremt lydig og rolig hund som kan gå løs overalt og fotfølge meg er knust, men slik er det vel ofte med drømmer. Drømmer må justeres etter virkeligheten og etter hva man selv har tid og ressurser til å gjøre.

Ideen om enda en hund kom da jeg skulle på ferie i sommer og måtte fysisk dytte Chantie inn i båsen på hundehotellet. Hun var desperat for å ikke bli forlatt - og det var vondt å dra fra henne slik. Enda jeg vet hun hadde det helt strålende hele uka på hundehotellet. Jeg bestemte meg der og da for at dette skulle jeg aldri gjøre mer - sette Chantie igjen alene. Løsningen ble derfor å tenke ut hva slags hundepartner vil jeg ha til Chantie, hva slags hund ser jeg for meg at hund nr 2 bør være - og valget etter mye lesing falt på en mynde: Tasja. Så Tasja er i utgangspunktet anskaffet for å være "selskapshund" for Chantie. Også på dagtid når alle er borte på jobb og skole. 

Tasja har innfridd! Tasja var den roligste (og kanskje minste?) i et kull bestående av 12 valper. Tasja er nå 6 mnd gammel, måler 66 cm mankehøgde (sånn ca) og veier 19 kg. Hun trives både innendørs og utendørs, kan sitte og bli på kommando - og ringer i bjella når hun vil ut. Hun er glad i folk, men litt skeptisk til hunder hun ikke kjenner. Fordelen for Tasja er at hun aldri er alene ettersom enten vi eller Chantie er med henne. Vi må selvsagt øve på at hun takler å være helt alene, men foreløpig har det begrenset seg til bilen og det å være ute i hagen alene. Det er ikke alt jeg har tid til å øve nok på. Til tross for at jeg vet at jeg burde. Og selvsagt innser jeg at det er dumt. Noen ganger føler jeg meg som en elendig hundeeier med altfor lite tid til dem - mens andre ganger er jeg verdensmester. Sånn er nok hverdagen til de fleste av oss. Også det må jeg leve med.
Ellers så har jeg fått enda en ny hobby: det å gjøre om gamle klær og pledd til Tasja-klær under merkenavnet "The Tasja Way" (Takk, Anita!) 😀.

Hva 2018 vil bringe er det ingen som vet enda. For min egen del så håper jeg å kunne bidra til at flere hunder får et bedre hundeliv og at flere hundeeiere blir bevisst nyere forskning for hvordan hunder er "skrudd" sammen. Jeg har ingen ambisjon om at hundene mine skal gå perfekt i bånd, skal gjennomføre verken konkurranser eller utstillinger, men at hundene mine skal ha et godt hundeliv på sine premisser. I det så ligger det selvsagt både forventninger til meg og til dem. Jeg skal gi dem trygghet og utfordringer, men ikke være urealistisk ut fra hva jeg har klart å gi dem forutsetninger for å mestre.

Men noe jeg gleder meg til i 2018, er et 6 dagers kurs om aggresjon hos hunder med den britiske veterinæren Amber Batson! Dette kan jeg veldig lite om, og ser fram til å lære mye.

Da gjenstår det bare å ønske alle mine venner, både to- og firbente, og andre som måtte følge bloggen min - et godt nyttår. Og mange gode ønsker for 2018! 

Og husk å passe godt på alle dyr på nyttårsaften - for mange er veldig, veldig redde.

Sjalusi og urettferdighet - har hunden slike følelser og tanker?

Jeg har blitt fortalt at hunder ikke kan føle sjalusi, misunnelse eller urettferdighet. Begrunnelsen har vært at hjernen deres ikke er godt nok utviklet til å kunne gjøre slike "resonnementer" eller vurderinger. Men de seinere åra er det blitt forsket mye på hund og det viser seg jo at hunden opplever, føler, tenker og vurderer mye, mye mer enn vi før har trodd. Dersom alle hundeeiere hadde vært oppdatert på nyere forskning, så ville nok mange hunder fått et mye bedre liv. For når vi vet alt de observerer, kommuniserer, forstår og føler så er det klart at vi også må gjøre en revurdering på hvordan vi behandler menneskets beste venn.

Sjalusi er nært beslektet med følelsen misunnelse, som igjen ofte oppstår når man opplever at man blir urettferdig behandlet. Det ble gjennomført et eksperiment i Wien (1) hvor 29 hunder ble trent i "å gi labb". Når hundene behersket dette godt så testet de hvor lenge de fortsatte å gi labb uten å belønne dem. Det viste seg at de fleste gikk lei etter ca 30 "gi labb" uten belønning etter hverandre. Men hvis de fikk litt godis hver gang så kunne de fortsette nesten i det uendelige.
Selve eksperimentet gikk ut på at to og to hunder fikk "gi labb" samtidig. Og så ga man belønning bare til den ene hunden. Da viste det seg at den andre hunden som ikke fikk belønning, men som så at hunden ved siden av fikk belønning, ga opp allerede etter 15-20 kommandoer. Og enda tidligere begynte de å bli trege til å reagere. Normalt trenge man bare si "gi labb" en gang for å få reaksjonen, men nå måtte man si det to, tre ganger - når "partneren" fikk belønning, men selv ikke fikk noe. Underveis tenkte forskerne at hundene kanskje bare gikk lei av å utføre denne meningsløse kommandoen, men neida. Hvis de samme to hundene igjen ble testet i par - og INGEN fikk belønning, så fortsatte de begge 30 ganger på rad. Det samme skjedde om hunden ble testet alene. Hundene sluttet bare å samarbeide når de så at en annen hund fikk belønning for samme atferd som de selv måtte utføre uten godis....  Forskerne gjorde flere kontrollforsøk, med hunder som var helt ukjente for hverandre og hunder som kjente hverandre, hvor lette de var å trene med godis og ikke. Det viste seg at det var følelsen av å bli urettferdig behandlet som slo til og endret atferden til hundene.

Alexandra Horowitz (2) forsket i 2012 på om hunder ville reagere på urettferdighet også om forskjellene ikke var så store. Hva hvis begge hundene belønnes, men den ene får mye mer enn den andre? Vil de reagere på det? Dette testet de ut ved at to og to hunder kom fram til to ulike trenere til forskjellig tid. Begge trenerne kommanderte hundene "sitt", men den ene treneren belønnet alltid begge hundene med like mye godis på et fat, mens den andre treneren alltid ga den ene hunden mer enn den andre. Det var altså en rettferdig trener og en urettferdig trener som hundene ble utsatt for i par. Begge hundene fikk altså alltid belønning, men hos den ene treneren fikk de lik belønning, mens man hos den andre ofte ble urettferdig behandlet. Etter flere slike treningsomganger ble så selve testen utført ved at hundene en og en fikk velge hvilken av de to trenerne de ville gå fram til og utføre sin sitt-kommando. Det viste seg at de fleste hundene valgte den urettferdige treneren som hadde overbelønnet den andre hunden. Hundene hadde selv blitt urettferdig behandlet, men det kan virke som at de allikevel håpet at det denne gangen var deres tur til å få mye belønning! Hundene var altså mer lysten på å satse på at urettferdigheten ville snu i deres favør, enn å gå til en som ga lite til alle.....

Denne forskningen forteller meg at mine hunder faktisk får med seg dersom jeg behandler mine
urettferdig. Dersom Chantie får store godbiter og Tasja bare små godbiter hver gang, så vil de begge oppleve at jeg forskjellsbehandler. Jeg er usikker på om jeg har lyst å fremstå slik...

Det er derfor bevist at hunder kan forstå og oppleve urettferdighet og dermed også en følelse av å bli dårlig behandlet sammenlignet med en annen hund. Det er derfor også en stor mulighet for at hunder opplever sjalusi ut fra hvordan eieren oppfører seg ovenfor andre hunder og sikkert også mennesker. Mange hundeeiere sier at hundene deres er sjalu dersom de koser med en annen hund eller med partneren sin/barna sine. Mange hunder vil reagere fysisk på slikt ved å prøve å gå imellom (splitte), bjeffe eller også hoppe på og til og med småbite. Mange sier at dette handler om at hunder vil unngå konflikt og bråk. At de er redd for at de to som klenger - egentlig skal begynne å sloss. Men denne forskningen viser at det nok også handler om sjalusi og urettferdighet. En hund vil fint kunne kjenne urettferdighet dersom eieren vier for mye oppmerksomhet til en annen. For som vi vet så er det ikke bare godbiter som hunder higer etter og jobber for. Kos og ros er trolig mye viktigere for hundens ve og vel.



(1) Range, F., et al., 2009. The absence of reward induces inequiety aversion in dogs. Proceedings of the National Academy of Siences, 106 (I), pp.340-345

(2) Horowitz, A. 2012. Fair is fine, but more is better: Limits to inequity aversion in the domestic dog. Social Justice Research, 25 (2), pp.195-212.

Og jeg har lest boka: Hunden som skäms av Per Jensen hvor alt dette er gjort rede for:) 

Hunden elsker sin eier og søker trygghet i oss

Forskning viser at hunder ser på sine eiere på samme måte som barn ser på sine foreldre. Hunder er hengivne og bruker mye av livet sitt på å analysere og tolke oss eiere: feks om er vi glade, sinte, redde eller rolige. Eierens sinnstilstand påvirker hundens velvære og stressnivå (0).

Forskere har benyttet seg av Ainsworths metode på hunder. En metode som psykologer bruker for å måle "styrken" i barnas forhold til foreldre. Foreldre er ikke bare de som bestemmer og kjøper mat, de representerer også tryggheten i livet til barn. Slik er det også for hundene. Selve testen går ut på at man studerer barnets/hundens reaksjon på noe skremmende (feks en ukjent person) når en forelder/hundeeier er tilstede eller ikke. Jo mer beroligende effekt forelderen/eieren har på barnet/hunden - jo sterkere er bindingen mellom dem.

Forskere fra Uppsala (1) undersøkte 20 hunder og eiere i en variant av denne Ainsworthmetoden. Hundenes oppførsel ble studert når de var i et rom der en ukjent kom inn - og der eieren etter en liten stund med samtale med vedkommende forlot rommet - for etter en stund å komme tilbake. Hundens atferd endret seg radikalt når bare den fremmede var i rommet. De lekte og undersøkte mindre og ble mye mer passive. Når eieren så kom tilbake ble denne overøst med gjensynsglede og hunden gjenopptok sin mer aktive oppførsel i rommet.

Ungarske forskere (2) gjorde en liknende test hvor de målte hundenes puls - som er en indikasjon på hvor stresset eller avslappet hunden er i ulike situasjoner. Når eieren ikke var i nærheten og hundene opplevde situasjonen som ubehagelig og kanskje farlig, så økte variasjonen i pulsen deres. Det er et sikkert tegn på at de ble utsatt for stress. Når eieren kom tilbake igjen ble pulsen stabil og normal. Slik vet vi at eieren og bindingen mellom hund og eier er viktig for hundens psykiske helse.


Jeg har alltid tenkt at det er viktig for hunden at jeg er trygg i situasjoner som for den kan være stressende eller skremmende. På lik linje som vi som foreldre tenker at vi ikke skal overføre vår frykt på barna (feks vannskrekk, høydeskrekk, redsel for tordenvær eller edderkopper!). Italienske forskere (3) har undersøkt om hunden sjekker om eieren er redd eller trygg i situasjoner som for hunden virker skremmende. Altså om det spiller noen rolle for hundens stressnivå om vi også er redde eller skremt i situasjonen. Forsøket gikk ut på at i et rom sto en installasjon som lagde lyd og hadde lange blafrende "armer" av papir. I forkant hadde hundeeiere blitt instruert godt om hvordan de skulle oppføre seg. 75 hunder og eiere skulle komme inn i rommet (hundene var løse) og en gruppe skulle nærme seg gradvis installasjonen, sette seg på huk og berøre de flagrende papirremsene samtidig som de snakket rolig og oppmuntrende til hunden. Den andre gruppen skulle sette seg med ryggen mot installasjonen og snakke skremt og opphissende til hunden. Ingen fikk lov til å bruke hundens navn, lokke på den eller bruke noen form for kommando.

Hundene oppfattet selvsagt eierens sinnsstemning og oppførte seg deretter. Hunder som hadde eiere som var rolige og berørte installasjonen - kom selv bort og flere våget til og med å snuse på papirremsene. Mens hunder med "redde" eiere hold seg langt unna installasjonen hele tida.

Det kanskje mest interessante med dette siste eksperimentet var at alle hundene under hele forsøket stadig søkte eiernes blikk. Hundene kikket like mye på eieren som på selve installasjonen. Og hundene som nærmet seg den farlige dingsen brukte bekreftende blikk på eieren som motivasjon for hvert eneste skritt de nærmet seg. Altså dobbeltsjekket de med eieren om dette var riktig eller trygt.

Vi som hundeeier betyr altså særdeles mye for hunden vår sin sinnstilstand og velbefinnende. Er vi som eier "likegyldig" mot hunden vår, så vil vi raskt ende med en hund som ikke har det så bra - fordi den ikke får den helt nødvendige kontakten med oss. Vi er viktigere for hundene våre enn vi kanskje forstår! Dette er et ansvar vi som hundeeiere må ta - på lik linje som vi loser våre barn trygt gjennom livet, uten å bli for overbeskyttende.

Hundeeiere som "avviser" sine hunder - er dermed med på å gi dem en dårligere psykisk helse og et mer utrygt liv.





Referanser:
(0) Jensen, P., (2014). Hunden som skäms. Natur & Kultur. S.32-37.

(1) Rehn, T.et al. 2014. I like my dog, does my dog like me? Applied Animal Behaviour Science, 150, pp. 65-73
http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0168159113002426

(2) Gácsi, M.et al., 2013. Human analogue safe haven affect of the owner: Behavioural and heart rate response to stressful social stimuli in dogs. PLoS ONE, 8(3), p.e58475.
http://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0058475

(3) Merola, I., Prato-Previde, E. & Marshall-Pescini,S., 2012. Social referencing in dog-owner dyads? Animal Cognition, 15 (2), pp.175-185.
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21874515