Trolig hang det sammen med flere ting: jeg har hatt altfor mye å gjøre på jobb, noe som selvsagt har resultert i at jeg har hatt for lite overskudd til å trene Chantie. Chantie er jo en hund som trenger mye hjernetrim for ikke å rett og slett bli gal. Hun er smart, oppvakt og må "jobbe" for å bli mentalt sliten. Dette har jeg slurvet mye med i vinter og vår. Såpass mye at det for det meste har vært gåturer og kanskje litt trening en gang eller to i uka... Men jeg håpte på at Tasja kunne overta jobben for meg. Det var selvsagt litt urettferdig å overlate treninga av Chantie til en valp, men jeg tok sjansen på at deres lek, herjing og kommunisering skulle være godt nok. Det var det ikke.
Over noen uker, kanskje måneder - så ble Chantie surere. Tasja og Chantie kunne godt jage og leke i lang tid, men så plutselig fikk Chantie nok og satte Tasja på plass (ved å bjeffe/glefse). Og når det ble for voldsomt så avbrøt jeg selvsagt leken. Ofte fikk de seg en time-out. Men de var jo alene på dagtid - i hele huset, og mer enn en gang var det mye som ble ommøblert mens vi var borte. Noe som vitner om mye herjing.
Så - ved et par, tre anledninger opplevde vi at Tasja og Chantie "slåss". Det var i forbindelse med tyggebein eller spesielt god mat. To ganger gikk Chantie rett bort for å ta det som Tasja hadde, og hun forsvarte selvsagt ressursen sin alt hun kunne. Alle gangene gikk sønnen min og jeg i mellom og fikk avbrutt det. Men vi var inne i et dårlig spor - ettersom klinsjene så til å skje oftere og oftere. Så en fredag jeg var kommet hjem fra jobb, så skulle jeg ta noe kyllingfileter opp av fryseren og legge de til tining i kjøleskapet. Chantie satt litt unna og fulgte med - og idet jeg tok kyllingen fra benken til kjøleskapet så kom Tasja i full fart. Chantie trodde nok at hun kom for å ta kyllingen og gikk til angrep, mens Tasja forsvarte seg skikkelig. Det ble en brudulje som det føltes som en evighet før jeg fikk avbrutt, men det tok kanskje 20 sekunder. Jeg oppfatter at de sloss skikkelig - og ingen ville gi seg. Jeg tok tak i Chantie og holdt henne unna, men da kom Tasja fortsatt etter, så jeg var nødt til å få løftet Tasja ut av hele situasjonen for å få stoppet det. Etter basketaket så hadde Tasja fått to skinnsår (ikke djupe) på brystet, mens Chanties pels nok har vernet henne mer.
Dette var i starten av april - og verden raste litt sammen for meg....Jeg satt nå med to hunder som ikke hadde det bra sammen, Chantie hadde blitt verre enn noen gang, Tasja viste heller ingen vilje til å komme seg ut av situasjonen - og jeg ante ikke helt hva jeg skulle gjøre nå. Det vil si - jeg tenkte ganske raskt at slik kan jeg ikke ha det. Jeg kan ikke ha en hund som Chantie som angriper uten å varsle først. Som har vært en stor utfordring hele tida. Som nå er blitt irritert og sur - og som i tillegg lar det gå ut over Tasja - som jeg skaffet for at Chantie skulle får selskap. Jeg ville jo ha to hunder for at de skulle ha det fint sammen, i steden så endte jeg opp med to som jeg ikke kunne stole på at ikke sloss om de var alene.... Tida for selvransakelse begynte her. Hvor hadde det gått galt? Hva var løsningen videre? Vi dro til veterinær for å sjekke om det kunne være noe galt med Chantie. Humøret hadde jo forverret seg over tid. Hun ble helsjekket med diverse tester, blodprøver og røntgen - uten at de fant noe. Veterinæren konkluderte med at dette nok var rangordningskonflikt. Det er jeg helt uenig i, fordi jeg har ikke sett noe av at de utfordrer hverandre på den måten. Dessverre så er det en for lettvint løsning å skylde på det. Heldigvis for Chantie så skulle jeg på helgekurs (den siste av tre helger) med den britiske veterinæren og atferdskonsulenten Amber Batson og kunne da få satt det som hadde skjedd inn i en riktig ramme. For det er jo nettopp slike problemer jeg har lært om og som jeg har kompetanse til å jobbe med. Så etter siste undervisningsdag om aggressiv atferd hos hund, så tenkte jeg at dette skal vi få til! Amber har nemlig aldri opplevd en aggressiv hund som det ikke går an å "kurere"!
For å gjøre en lang historie kort: Nå - ca 8 uker etter slåsskampen, som ga meg en skikkelig øyeåpner, så er Chantie finere og mer stabil enn noen gang! Humøret er bra - og jeg har fått tilbake den glade hunden hun var for ett år siden. Den aggressive atferden har vi ikke sett noe til de siste par ukene, enda vi møter både små, gneldrete hunder, skumle menn - for ikke å snakke om katter som ligger på lur under biler og bak busker når vi går tur.
I kveld gikk vi til Glomma for at hun skulle få bade og avkjøle seg, og vi passerte to katter under biler, en hund som sto bundet utenfor et hus som bjeffet og knurret og hoppet mot oss, en veldig, veldig liten hund i hagen med eieren sin som vimset hit og dit og bjeffet masse mot oss (på 4 meters avstand) - og til sist en hund på tur som gjorde skikkelig utfall mot oss, mens Chantie bare så på den og fulgte meg videre. Selvsagt fikk hun masse ros/godbit/klapp etter alle disse situasjonene, og hadde det vært for 2-3 mnd siden så hadde hun både bjeffet, knurret og gjort utfall mot alle disse.
Så - jeg har virkelig forstått og lært hvordan hundens hjerne og kropp fungerer. Og jeg har evnet å bruke kunnskapen jeg har tilegnet meg og faktisk fått testet ut veldig mye av det på egen hund. Og det fungerer! Og til alle som lurer: svaret er IKKE mer straff, mer grenser, mer kjeft eller mer dressur. Men det handler om å forstå kroppens fysiske og psykiske behov - og gi hunden livskvaliteten tilbake.
